Karin Beate Theodorsen

Mange kjenner USA som «Land of the Free», men dette gjelder på ingen måte fagbevegelsen. Landet har ikke ratifisert ILOs kjernekonvensjoner om organisasjonsfrihet og retten til å føre kollektive forhandlinger. Og fagforeningsknusing er heller regelen enn unntaket.

I motsetning til fagbevegelsen i Europa har ikke de amerikanske organisasjonene forhandlingsrett på nasjonalt plan. Siden Reagans kamp mot dem på åttitallet har fagbevegelsen blitt stadig mer svekket. Dette er ikke blitt bedre ved at det også har vært interne splittelser. I dag er det to organisasjoner som dominerer: AFL-CIO med 12 millioner medlemmer og Change to Win med rundt 5 millioner. I dag er organisasjonsgraden totalt 12 prosent, og i privat sektor bare 6,9 prosent. Offentlig sektor har inntil nylig hatt forholdsvis høy organisasjonsprosent, men nå svekkes også forbund i offentlig sektor. De fratas blant annet retten til å føre kollektive forhandlinger om pensjoner, helseforsikringer og sosiale ytelser. Situasjonen for ansatte i offentlig sektor blir heller ikke bedre ved at Obama nå går inn for å kutte voldsomt (10 prosent) i antall statsansatte. Han har for lengst frosset de føderale minimumslønningene, som ligger på cirka 40 kroner timen.

I en rapport som spesielt tar for seg USA, synliggjør Den internasjonale faglige samorganisasjonen (IFS) at amerikanske arbeidsgivere i privat sektor har intensivert sitt anti-faglige arbeid de siste 20 årene. Det vises til at fagforeningsknusing nærmest har utviklet seg til en egen industri. Man regner med at denne «bransjen» omsetter for nær-mere 4 milliarder kroner hvert år. Store konsulentselskaper hyres inn av bedriftene med kun det for øye å trakassere potensielle fagforeningsmedlemmer, overvåke tillitsvalgte og hindre at det dannes fagforeninger.

Målet til konsulentene som leies inn er altså ganske enkelt: Å hindre at arbeiderne organiserer seg i fagforeninger. Midlene for å nå målet er tvilsomme og svært ofte i gråsonen av det lovlige. Og for oss helt utenkelige. Et svært vanlig grep er at man gjennomfører samtaler med hver enkelt ansatt. Først truer man gjerne med at lønn og andre ytelser vil reduseres betraktelig om man organiserer seg. Nytter ikke det, forklarer man gjerne at bedriften vil bli flyttet eller lagt ned om man starter en klubb eller organiserer seg. Valget for de ansatte står derfor mellom å være uorganisert eller arbeidsledig. Dette er heller ikke tomme trusler. Tendensen er helt tydelig: Det er en økende industriflytting til stater med lavere standard på faglige rettigheter.

For å demme opp for den negative utviklingen har amerikansk fagbevegelse, med AFL-CIO i spissen, i mange år jobbet målrettet for å få gjennom et forslag som gjør det lettere å danne fagforeninger, «The Employee Free Choice Act». Lovforslaget ble stoppet av Bush-administrasjonen.

Obama selv har støttet det varmt, ikke minst under valgkampen, men det har foreløpig ikke fått tilstrekkelig støtte, selv ikke fra demokratene. Lovforslaget har som mål å etablere et effektivt system for å gi de ansatte rett til å danne og organisere seg i fagforeninger. Forslaget som ble lagt fram for Kongressen i mars 2009 har følgende hovedpunkt:

En fagforening skal kunne få mandat til å forhandle med arbeidsgiver, hvis de tillitsvalgte klarer å samle støtte fra majoriteten av de ansatte. Lovforslaget vil dermed fjerne den eksisterende praksisen, hvor arbeidsgiveren i tillegg kan kreve en hemmelig avstemning, som skal skje i regi av «the National Labour Relation Board (NLRB)». Denne hemmelige avstemningen blir i virkeligheten styrt av arbeidsgiver, som bestemmer hva slags og hvor mye informasjon de ansatte skal få i forkant. Når en fagforening er blitt anerkjent skal partene kunne inngå en tariffavtale i løpet av 120 dager. Og til slutt sier lovforslaget at straffen for arbeidsgivere som diskriminerer eller trakasserer tillitsvalgte skal bli strengere.

Fra et norsk perspektiv er dette ytterst moderate krav. Og norsk LO støtter selvfølgelig amerikansk fagbevegelse i kampen for å få på plass dette viktige verktøyet. Dessverre ser vi at forslaget motarbeides mer og mer, spesielt fra republikansk side (som har flertall i Kongressen), arbeidsgiverne i privat sektor og ikke minst fra hele Tea Party-bevegelsen og det amerikanske handelskammeret, arbeidsgivernes «lobbyorganisasjon», som presenterer fagorganisering som noe som bare fører til økte kostnader i arbeidslivet og driver en åpen kampanje mot lovforslaget. Allerede i mai 2006 sendte Handelskammeret brev til samtlige republikanske kongressmedlemmer og oppfordret dem til å støtte loven om fortsatt beskyttelse av hemmelige avstemninger. En egen nettside og lobbyorganisasjoner «Save Our Secret Ballot» er opprettet, og i 2010 vedtok Arizona, Sør-Carolina, Sør-Dakota og Utah grunnlovsendringer som skal beskytte arbeidsgiverens rett til hemmelige avstemninger.

Den aggressive holdningen vi ser til fagforeninger i store deler av det politiske miljøet over hele USA gir oss et bilde svært ulikt det vi ser i Norge. Fra et norsk perspektiv skulle jeg tro det ville være viktig for amerikansk fagbevegelse å ha nærmere kontakt med norsk og nordisk fagbevegelse, utveksle meninger om verdien av sosial dialog, og hvordan man gjennom gode prosesser og forhandlinger kan skape positive synergieffekter både for næringslivet og de ansatte. Amerikansk fagbevegelse har tradisjonelt «vært seg selv nok» og har i liten grad deltatt på «krav-siden» i den globale fagbevegelsen. Den tiden bør nå være forbi. Det er behov for nye alliansepartnere. En svekket Obama, til og med uten tilstrekkelig støtte fra egne kongressrepresentanter, er ikke lenger den forkjemperen for amerikansk fagbevegelse han lovet å være. Amerikanske lønnstakere, fagbevegelsen som brukte millioner på valgkamp for Obama, og de millioner av fattige som trodde at forskjellene mellom rike og fattige skulle bli mindre under demokratene og Obama, føler seg sveket. Og 11 millioner arbeidsledige utgjør heller ingen kampkraft eller sterk alliansepartner for fagbevegelsen. Derfor kan økt kontakt med nordisk og europeisk fagbevegelse være både et nyttig og klokt valg for AFL-CIO.

Finanskrise og nedgangstider gjør det heller ikke lettere for amerikanske arbeidstakere å stå på krava. I et internasjonalt perspektiv blir vår norske støtte til amerikanernes kamp selvsagt liten. Jeg håper imidlertid at amerikansk fagbevegelse ser at de trenger det fellesskapet den internasjonale fagbevegelsen representerer, og at politiske miljøer i USA etter hvert erkjenner at man ikke kommer seg ut av økonomiske kriser gjennom å gjøre vondt verre for vanlige arbeidsfolk.