Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Kravene til norske mødre er klare og tydelig formulerte: Vi skal føde våre barn med smil om munnen, helst uten smertestillende. Deretter skal vi være barnets eneste kilde til næring så lenge som mulig. Angivelig er vi best i verden, også på amming. De som ikke får det til, opplever at de mislykkes som mødre.

Kravene til kvinners yrkesdeltakelse er ikke så strenge. Fortsatt jobber mer enn fire av ti kvinner deltid. Noen fordi det demper stressnivået i familien. Menn jobber mer overtid når de får barn. Og norske menn skal som kjent ikke bare jobbe mye, de skal også gå skirenn og sykle Birken. Slikt tar tid. Skal det kombineres med familieidyll, kreves en kone eller en au pair som legger til rette.

Langt mer alvorlig er det at mange kvinner jobber deltid rett og slett for å orke å jobbe. I enkelte kvinnedominerte yrker er full stilling det samme som å be om sykemelding og uførhet. Slike arbeidsoppgaver finnes også i mannsdominerte bransjer. Der løses problemet med kortere arbeidstid for alle, vel og merke med lønnskompensasjon. I motsetning altså til kvinnearbeidslivet, der overlevelse er overlatt til den enkelte.

Dette skaper ikke overskrifter. Det gjør heller ikke det hverdagslige faktum at mange kvinner ikke er i stand til å forsørge seg selv, men fortsatt i 2011 er økonomisk avhengig av en mann.

Når likestillingsministeren derimot tenker høyt, og litt nytt, om ammepresset, da står politikere i kø for å kommentere. Statskanalen kjørte ammedebatt i beste sendetid i går kveld. Audun Lysbakkens ammeutsagn er truende saker. Barnas egen minister setter likestilling høyere enn barnets behov, lyder det forutsigbart fra KrF. Feminist og ammeguru Gro Nylander er bekymret. Andre ammeeksperter frykter at den gode norske ammetrenden vil snu. Uansett hvor populær Audun Lysbakken er blant norsk kvinner, dette er trolig å tillegge han vel stor innflytelse.

Selv har jeg ammet i fire og et halvt år fordelt på tre barn. Første gang jeg trengte å være borte fra mitt eldste barn, ringte jeg Ammehjelpen for å høre om det var greit med morsmelkerstatning en gang i mellom. Det frarådet de på det aller sterkeste. Seinere tok jeg slike avgjørelser selv. Selv for den som uten store anstrengelser følger helsesøstrenes anbefalinger, blir det liksom aldri bra nok. Det var jo de kveldene du prioriterte venner eller den overnattingsturen med jobben den gangen. For de som virkelig strever, er går det på selvtilliten løs.

Derfor trenger vi politikere som Audun Lysbakken, som tør å røre ved noen hellige kuer. Men mye, mye mer trenger vi at kvinnearbeidslivet får samme oppmerksomhet. For det kan vel ikke være sånn at amming er viktigere for samfunnsordenen enn anstendige arbeidsforhold?