Svenn A. Nielsen, skribent

For et par uker siden måtte jeg til Oslo. Ærlig arbeid – ikke så verst betalt rett nok, men dog ærlig arbeid. Flyselskapet fant ut at det var for få reisende, og kansellerte derfor av tekniske årsaker et par avganger nordover, og dermed ble det overnatting. Bare fint – jeg har en tvillingsøster i Oslo, en hyggelig svoger og de har alltid vin og god mat.

Perfekt. Dagen etter, mens jeg ventet på min nye flyavgang, kunne jeg tilbringe i loftsleiligheten i gamlebyen og jobbe. Ingen hjemme. Fred og arbeidsro. Helt topp.

Min søster hadde imidlertid glemt å informere meg om at hun hadde vaskehjelp, og at akkurat denne torsdagen var vaskehjelpdag. Plutselig var jeg omgitt av to effektive damer med vaskekluter og støvsuger. Jeg følte meg mildt sagt i veien, tok jakken og gikk en tur.

Gressplenen slakt nedover på utsiden av Oslo kretsfengsel var grønn og myk. Sterk krydderduft dro meg inn i en butikk der varene var tekstet på arabisk, thai og tyrkisk. Så utekaffe. Sol og herlighet. Det var da jeg så skiltet: Hårklipp 150 kroner. Himmel og fiskesuppe! I Tromsø må du ut med fra 295 og oppover når du er mann. Jeg tør ikke tenke på hva det koster for damer.

Jeg dro hånden over hodet. Jo, det hadde vært fint med en skikkelig stuss. Kunne jo ikke gå så galt, og håret ville uansett vokse ut til jul.

Snart danset saksen rundt hodet mitt. Frisøren var antakelig tyrker eller kurder. Men han kunne jobben. Ikke noen komiske klipp der i gården, og etter vel 15 minutter var jeg nyfrisert og fornøyd.

Da jeg smilende rakte ham kredittkortet og ville betale, ble han tom i blikket, og ristet på hodet. Bare penger der i gården.

Du krangler ikke om 150 kroner. Jeg stakk handa i lomma og ga ham 200. Ikke ett beløp ble slått inn i kassa. Den ble bare åpnet, 200-lappen lagt ned og en femtilapp tok plassen i min lomme.

Med ett skjønte jeg. Det var ikke hans effektivitet og pågangsmot som skapte den lave prisen. Ikke ett øre av de 150 vil noensinne komme fellesskapet til gode. Ikke ett øre ville bli betalt i moms, arbeidsgiveravgift eller inntektsskatt.

Hva skjer med samfunnet når den svarte økonomien brer om seg? Når kontrakten om at vi skal bidra for at vi selv og alle andre skal få når vi trenger det, rives i fillebiter over et kasseapparat uten kvittering og register?

Da må vi til sist betale forsikringer, skole for ungene, sykehusopphold, barnehager, veier og pensjoner av egen lomme. Da er det også noen som ikke får, eller får mye mindre enn andre. Velferdsstaten går i oppløsning.

Jeg hører alltid Lillebjørn Nilsens vise, «Tanta til Beate», for mitt indre øre når jeg går Schweigaards gate, og siden jeg har en søster boende der, hører jeg den ganske ofte.

Denne dagen kom den litt i bakgrunnen. Jeg hadde kjøpt svart, og likte det ikke. Jeg tenkte på Hellas, jeg var nyklipt, og hadde en fryktelig bad hair day.