Hans Ole Rian

Myndighetene framhever ofte hvor stolte de er av vår kultur, våre kunstnere og vårt gode kulturtilbud, både til barn, unge og voksne. Og ja, vi er en privilegert nasjon, med tilbud til alle, for alle, og overalt. I de fleste fylker tilbys alle innbyggerne profesjonell musikk, dans og teater. Vi oppretter nye symfoniorkestre og bygger ny opera. Dette skal vi være stolte av, vi skal bruke disse tilbudene, og vi skal videreutvikle disse institusjonene som arbeidsplasser, kulturtilbydere og kulturutviklere.

Men hva med framtida? Vil vi i framtida være i stand til å fylle disse institusjonene med godt kvalifiserte kulturarbeidere, med et publikum som vet å sette pris på de gode prestasjonene og med en allmennhet som forstår verdien av kunst og kultur? Og gir vi våre barn og unge muligheten til å uttrykke seg kreativt og kunstnerisk i skoledagen, i hverdagen og i sitt framtidige arbeidsliv. Vil vi i framtida være en fattigere kulturnasjon?

Det er særlig to alvorlige utfordringer vi nå står overfor:

Etter en langvarig og jevn stigning i antall elever, årsverk og med betydelige resultater fjernet Bondevik-regjeringen både de statlige øremerkede midlene og maksprisen på egenbetalingen i 2003. En undersøkelse som Kulturskoleutvalget gjorde i fjor viste at hele 63,4 prosent av kulturskolene melder om negative konsekvenser i form av økte skolepenger, lengre ventelister, mindre tid til hver enkelt elev og større grupper. Vi i MFO frykter at de gode intensjonene i Kulturløftet ll ikke er mulig å gjennomføre med dagens ordning.

I Kulturløftet II heter det:

«Det skal gjennomføres et kulturskoleløft slik at alle barn som ønsker det får et kulturskoletilbud av god kvalitet til en rimelig pris. Dette skal sikres ved statlige stimuleringsmidler og en solid kommuneøkonomi. Utvikling av et mer omfattende kulturskoletilbud i tilknytning til SFO/skole skal utredes. Det skal være rom for ulik lokal organisering av kulturskolen. Det skal legges til rette for synliggjøring av kulturskolen og for talentutvikling.»

Dette viser at det er behov for en forskrift som styrer kulturskolene. Målet er og må være en kulturskole for alle, og dagens ordning fører i stedet til at prisene øker og ventelistene blir lengre og lengre. I disse dager må en del kulturskoler starte nedbemanningen, ikke fordi det er mangel på elever, men fordi kommuneøkonomien en del steder er for dårlig. Fjerningen av makspriser fører også til at mange foreldre ikke lenger har råd til å sende barna på kulturskolen. Og de som har råd blir mange steder møtt med ventelister hvor barna må vente i opptil flere år på plass, hvem vet hvilke talenter vi mister nå?

Vår kulturminister, Anniken Huitfeldt, har selv påpekt hvordan manglende sosiale ressurser fører til mer utestengelse når kulturen betyr stadig mer i vårt samfunn. Mener Huitfeldt alvor med sitt sosiale utjamningsprosjekt, må hun gjøre noe med den systematiske sosiale skjevfordelingen i rekrutteringen til kulturskolene.

MFO ber derfor om at regjeringen gjeninnfører øremerkingen av tilskudd til kulturskolene, innfører makspris og snarest starter arbeidet med å lage en forskrift til opplæringsloven som omhandler kulturskolene.

Den andre alvorlige utfordringen er kunstfagenes og de estetiske arbeidsmåtenes relative tilbakegang i grunnopplæringen og i lærerutdanningen for grunnskolen. Fagenes relative andel av samlet timetall er betydelig svekket de siste 15 til 20 åra. Estetiske valgfag er gradvis tatt bort i samme tidsrom. Kravet om minst ett obligatorisk praktisk-estetisk fag i grunnskolelærerutdanningen ble fjernet fra og med læreplanen i 2003. Og estetiske eller kunstneriske ferdigheter er ikke blant de fem «grunnleggende» ferdighetene i Kunnskapsløftets læreplan fra 2006.

Skal skolen bli i stand til å fylle sin rolle som formidler av kulturarv, allmenndannelse, verdier og kunnskap kan vi ikke utdanne lærere uten grunnleggende ferdigheter og kunnskaper om estetikk, kunst og kultur. Skolens rolle som kulturbærer innebærer å være en døråpner til kunnskap og verdier knyttet til kunstens og kulturens utvikling, vesen og stilling i samfunnet. Denne rollen kan ikke skolen fylle uten at skolens personell innehar et minimum av estetisk utdanning i sin fagkrets. Det må derfor skapes et mye større rom for estetikk i allmennlærerutdanningen. Undervisning i estetiske fag må styrkes, men det må også fokuseres mye sterkere på hvordan estetiske undervisningsmetoder styrker opplæringen i alle fag i grunnopplæringen.

Vi har nå en genuin mulighet til å sette et tydelig estetisk varemerke på den norske skolen. Et estetisk varemerke som beviselig vil gjøre all undervisning mye bedre, både for elevene, for skolen som læringsarena og for lokalsamfunnet. Gjennom undervisning i og undervisning gjennom estetiske fag vil vi kunne utdanne unge mennesker med nyskapende tanker, kreative hjerner og med en økt entusiasme for læring og for livet.

Og om vi likevel ikke greier dette kulturelle kunnskapsløftet, kan vi alltids trøste oss med Bruce Springsteens ord om læringsutbytte: «We learned more from a three minute record, than we ever learned in school».

Kultur i skolen: Stangeland skole på Karmøy, Haugesund. Musikklærer og elever. Arkivfoto: Sissel M. Rasmussen