Jorunn Bjørgum, professor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

Nik. Brandal kommer med et underlig utsagn i LO-Aktuelt nr. 9-2011. Han sier at jeg skriver «om Martin Tranmæl som antirevisjonist» og tilføyer «Det var han vel ikke?» Å joda, visst var han det. Slik Terje Halvorsen og Harald Berntsen påpeker i samme nummer av bladet, viser nok dette bare at Brandal overhodet ikke kjenner standardlitteraturen eller forskningen på feltet.

En ting er at jeg slett ikke skriver om Tranmæl som «anti-revisjonist», men som «anti-reformist». Det er ikke ganske det samme. En «anti-revisjonist» avviste Berntsens revisjon av Marx. En «anti-reformist» avviste den reformistiske sosialismestrategien som umulig. Uansett, Martin Tranmæl var og gjorde faktisk begge deler. Og det har jeg dokumentert til overmål i min doktoravhandling «Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906-1918».

Det er selvfølgelig umulig å legge fram dokumentasjonen her, det dreier seg om en bok på over 500 sider pluss 125 sider med noter. Men kanskje noen smakebiter av Tramnæls antirevisjonisme kunne være interessante for LO-Aktuelts lesere?

For eksempel skrev Tranmæl i 1906 i arbeideravisen Ny Tid i Trondheim at det gjaldt å «holde socialdemokratiet paa det gamle revolutionære grundlag som Marx og Engels var grundlæggere af». Og på Arbeiderpartiets landsmøte kort etter tok han til orde for at landsmøtet måtte «ta parti for de rene linjer mot revisionisterne». Senere på året avviste han at dette landsmøtet hadde «slaat ind paa den revisionistiske taktik». Han understreket betydningen av å fastholde den sosialistiske målsetning, det endelige mål, og fortsatte: «At man paa veien tar op og løser de foreliggende sociale reformer, naar man ikke ved nogen leilighed taber det endelige maal af sigte, det kan vi ikke finde er stridende mod den revolutionære socialisme. – Karl Kautsky, revisionismens bekjæmper og vort partis mest anerkjendte socialøkonom, indtar netop et saadant standpunkt. Vi hævder, at vort standpunkt fremdeles er i overensstemmelse med den Marxistiske revolutionære socialisme».

Forut for Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 skrev Tranmæl at prinsipprogrammet gjennom årenes løp hadde blitt «et slags pultérkammer, hvor en hel del almindelige reformkrav som ikke har nogen direkte forbindelse med socialdemokratiets principielle opgave, er blit slængt hen. Det gjelder nu om i en grei og koncis form at finde uttryk for partiets revolutionære maal og klassekamptaktik.» Han tapte imidlertid avstemningen på landsmøtet og beklaget etterpå at dette utfallet var «en seir for den smaaborgerlige revisionisme». Mot dette var hans holdning at man ikke måtte gi slipp på «vor karakter som et revolutionært klassekampparti».

I november 1914 beklaget Tranmæl et vedtak i det svenske sosialdemokratiet om regjeringssamarbeid med det liberale parti og fordømte dette som «en seir for den revisionistiske retning». I 1916 sluttet Tranmæl opp om Zimmerwald-bevegelsen og dens «front mot al den revisionisme som hadde faat brede sig: socialpatriotismen, ministersocialismen og forsvarsgjøglet». Og tilsvarende tok han samme år avstand fra en rekke tyske sosialistiske ledere med å si at Marx sikkert ville «vende sig i sin grav om hans ideer skulde bli knyttet til disse mænds opfatning».

At Tranmæl hadde mye av sin opprinnelige antirevisjonistiske Marx-forankring i behold også på sine eldre dager, antydes av et utsagn han kom med på Arbeiderpartiets landsmøte i 1949: «Det er framfor alt viktig at ungdommen gjør seg fortrolig med den marxistiske analyse av kapitalismen, merverditeorien og den materialistiske historieoppfatning.»

Det er klart at Martin Tranmæls politiske oppfatninger endret seg adskillig gjennom et langt liv, men å benekte at han var antirevisjonist, er nokså misforstått. At han i storparten av sitt politiske liv også var antireformist, vil nok de fleste som har arbeidet med arbeiderbevegelsens historie være enige om. Spørsmålet om når han i tilfelle sluttet å være det, vil sikkert fortsatt bli diskutert.