Dag Einar Thorsen

Det er med en lett forundret oppgitthet jeg leser Jorunn Bjørgums kommentar i Fri Fagbevegelse 27. oktober, foranlediget av intervjuet med Nik. Brandal i LO-Aktuelt nr. 9/2011. Det opprinnelige intervjuet ledsages også av et nokså panikkartet tilsvar fra Terje Halvorsen og Harald Berntsen. Her har Brandal tydeligvis tråkket på noen ømme tær, med sin etterlysning av flere perspektiv i historieforskningen omkring norsk arbeiderbevegelse.

For Bjørgum er stridens kjerne hvordan en skal tolke Martin Tranmæls politiske virke og ideologiske tilhørighet. Bjørgum gjør seg til forsvarer av et tradisjonelt syn, som hevder at Tranmæl representerte en ortodoks marxisme – i likhet med det Tranmæl selv hevdet ved flere anledninger i perioden før 1920.

Et mindretallssyn, som Brandal alluderer til i intervjuet, hevder derimot at Tranmæl bedre kan forstås som en nokså eklektisk ideolog, som best kan beskrives som en revolusjonær syndikalist. I norsk sammenheng er det i nyere forskning særlig Finn Olstad som har presentert dette synet i sin bok Frihetens århundre, som kom ut på Pax i fjor.

Et tredje syn, som er toneangivende i den internasjonale forskningen på området, er at alle politikere og ideologer på venstresiden etter forrige århundreskifte var «revisjonister» i en eller annen forstand. Samtlige innflytelsesrike stemmer fra Lenin til Branting representerte et større eller mindre brudd med en opprinnelig marxistisk tradisjon som i realiteten døde ut før århundreskiftet. En kortfattet innføring i denne tenkemåten finnes blant annet i den amerikanske statsviteren Sheri Bermans bok The Primacy of Politics (Cambridge University Press, 2006).

Bjørgums kommentar fremstår i det ytre mest av alt som et forsøk på hersketeknikker overfor en yngre historikerkollega. I stedet for å ta den tvilen Brandal antyder alvorlig, prøver hun å skyte den ned som illegitim. Måten det gjøres på er å liste opp løsrevne sitater, som for alt leseren vet kan være alt fra representative til villedende. Og mens Brandal er påpasselig med å nøye seg med å stille spørsmål ved noen antakelser som har vært dominerende i forskningen, ser Bjørgum ut til å tro at Brandal har gjort seg til talsmann for det motsatte av de sentrale antakelsene i det historiesynet hun representerer.

At Bjørgum og andre sterke forsvarere av et tradisjonelt syn mener motforestillinger er overflødige er for så vidt en ærlig sak. Men det er synd at de så tydelig ikke virker interessert i å inngå i en åpen historiefaglig debatt.