Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Oppmerksomheten om Hellas og grekernes økonomiske problemer har vært stor den siste tiden. Det toppet seg i forrige uke da den daværende greske statsminister Papandreou fikk tilbud om en gjeldssanering fra EU. I spissen for givergleden sto den franske president Nicolas Sarkozy og den tyske forbundskansler Angela Merkel. Regninga går med stor sannsynlighet til noen helt andre.

Så dro Papandreou hjem til sitt greske folk og viste at han kommer fra demokratiets hjemland: Han ville at det greske folket sjøl skulle bestemme, han ville ha en folkeavstemning om saken. Da gikk Sarkozy og Merkel i svart og alle børsene i rødt. Dette går til helvete! tenkte det fleste. Og skrev det også, inkludert alle de norske avisene minus Klassekampen som forsvarte det greske folket og demokratiet.

Sarkozy kalte så lederne fra G20-landene, verdens mektigste menn pluss Angela Merkel, inn til toppmøte i filmbyen Cannes. Alle var enige om at skulle grekerne få nedskrevet sin gjeld, måtte Papandreou bare glemme en folkeavstemning. Papandreou, som ikke har vært særlig populær i Hellas den siste tiden, ble ydmyket.

Det fikk da være måte på utakknemlighet! Medlemskapet i EU forutsetter som mange EU-motstandere har visst i årevis at folket ikke bestemmer sjøl. Det gjør knapt nasjonalstaten heller, om noe sånt lenger fins i en globalisert verden.

Grekerne kan takke seg sjøl for det økonomiske uføre de er kommet opp i, sier mange. Nå får de ta regninga. Spørsmålet er hvem som må betale. Det aller meste tyder på at det er de med minst penger som også denne gangen må brette opp ermene – ja, snart også brette opp armene!

Statslederne roper på moderasjon og at det må være slutt på å leve over evne, sånn grekerne – og mange med dem – har gjort i årevis. Inkludert finansfolket verden over.

Så viser det seg at topplederne på G20-møte i Cannes velter seg i luksus. Sarkozys hotellrom i Cannes kostet 300.000 norske kroner natta! Obamas om lag 270.000 norske kroner per natt og Berlusconis, den italienske statsministeren, om lag 225.000 kroner. Det er nesten ikke til å fatte. Og jeg tenker: Skjønner de det heller ikke sjøl?

Hotellprisene er likevel bare vekslepenger når de sammenlignes med den vestlige, «rike» verdens samlede statsgjeld. Om de nevnte statslederne hadde lagt seg inn på et litt rimeligere hotell i Cannes, ville dette ikke hjulpet de gjeldsutsatte landene det minste. For dette er som den berømte pølsa i slaktetida.

Men det er ikke poenget. Tenk hvilke signal denne luksuriøse overnattingen sender til arbeidsløse, sultne mennesker i Hellas, Italia, Spania og Portugal. Eller andre steder på kloden hvor nød og fattigdom rår.

Når verdens mektigste mennesker per døgn svir av mye mer enn en gjennomsnittlig gresk årslønn på en hotellsuite der de for å løse den økonomiske krisa antagelig bare sover noen få timer før de reiser hjem igjen, må det være lov å be noen og en hver om å ta rev i seilene.

I antikkens Athen kunne byborgerne sende politikere i 10 års landflyktighet om de ikke var fornøyde med hva politikerne gjorde. Ostrakisme het dette og ble virkeliggjort fra tid til annen. Da var det greske demokratiet ennå ungt.

Vi veit at politikerforakten i dagens Hellas er voksende, for å si det diplomatisk. Mannen og dama i gata stoler ikke lenger på sine folkevalgte. Bidraget verdens toppolitikere leverte i Cannes vitner om en total mangel på forståelse av symboleffekter.

I dagens Europa er det ikke bare fri flyt av varer og tjenester, det er fri flyt av umoralske handlinger også. Jeg sier som Hoola Bandola Band og Mikael Wiehe: Vem i hela världen kan man lita på?