Dan Hagen, LO-medlem og representant i landsstyret i Arbeiderbevegelsens presseforbund

Sist gang det var finanskrise, i 2007-2010, var det redningspakker fra det offentlige som reddet bankene. Skattebetalerne satt for en stor del igjen med regningen, kutt og arbeidsledighet var konsekvensen i en rekke land. Denne krisa avdekket et omfattende system av manipulasjon og grådighet som det var nesten umulig å trenge inn i.

Kanskje sov vi den gangen, men det skjer ikke nå, for flere har våknet.

I USA har mange kommet sammen i bevegelsen Occupy Wall Street, og et av slagordene er «We are the 99%». Slagordet spiller på det faktum at siden 1970-tallet har inntektene økt med 275 prosent for de 1 prosent rikeste i USA, for den jevne borger er tallet ca. 40 prosent. De rike blir rikere og kontroller store deler av formuen.

Også i Norge har det vært protester/demonstrasjoner mot finanseliten. I tillegg har LO har vært på banen med Roar Flåthen som har krevd at staten bruker oljepenger til å trygge fastlandsindustrien.

Flere og flere innser det sørgelige faktum: Det økonomiske systemet fungerer ikke. Hva gjør vi med det?

Mulighetene er mange. Men det enkleste er det beste. Det økonomiske systemet må demokratiseres. Verden i dag styres av en elite knyttet til banker og finansaktører. De besitter en enorm makt og har stort arsenal av virkemidler de kan benytte for å få igjennom den politikken de ønsker.

Norsk politikk er preget av denne elitens måte å vurdere verden på. Vi sender jo oljeinntektene til de europeiske og nordamerikanske finansmarkeder. Dette skjer ved hjelp av statlige spekulanter i Norges Bank som kaster seg over det globale markedet. Lite blir investert nasjonalt, holdt i tømme av den såkalte handlingsregelen.

Det er for flere uforståelig at vi skal investere våre penger i gigantiske utenlandske selskaper som vi har liten eller ingen kontroll på. I det siste har det til og med kommet fram at oljefondets forvaltere investerer i selskaper som utkonkurrerer norske bedrifter. Eksemplet er hentet fra solcelleindustrien der oljefondet har investert i selskaper i Kina og Taiwan som har vokst seg store på bekostning av Rec, hvor hundrevis av arbeidsplasser forsvinner.

Dette viser at fondet skader norsk næring og norske arbeidsplasser. Et fond som skal trygge pensjonene våre, gjør at norske arbeidere ikke får samlet opp pensjonspoeng. I beste fall et paradoks.

Utspillet til Roar Flåthen om et statlig industrifond kan være med å bøte på dette.

Det økonomiske systemet vi er en del av er uoversiktlig. Billioner av kroner gjemmes bort hvert år i skatteparadiser og ulike systemer for hvitvasking. En kan bare spørre seg hvor inntektene fra narkotikaproduksjonen i Afghanistan egentlig havner?

Direktøren for Global Financial Integrity, Raymond Baker, sier at kjernen i det globale finanssystemet er tydelig: strømmen av penger går fra fattig til rik. Dessuten: den skjulte oppbyggingen av rikdom, enten det er privatpersoner eller selskaper, er drivkraften som opprettholder og utvider skyggesystemet.

På toppen av dette kommer at sultekatastrofen på Afrikas horn er et direkte resultat av uregulert spekulasjon, et syn som framføres av Jean Ziegler i FN. I 2008 flyttet de store bankene mye av sin virksomhet fra finansbørsen i New York til råvarebørsen i Chicago. Spekulasjonen på ris, mais og hvete startet. Prisene doblet seg på tre år, og landene på Afrikas horn hadde ikke råd til nødvendige matlagre.

I boka «Sjokkdoktrinen» tar forfatter Naomi Klein et oppgjør med den økonomiske virkeligheten vi lever i og henter et eksempel fra krigen i Irak der alle sider av ødeleggelsen og gjenreisningen var konkurranseutsatt og privatisert, noe som betydde: økonomisk oppsving da bombene falt og økonomisk oppsving da gjenreisningen begynte. Det betyr at det lønner seg for eierne av selskapene som får kontraktene å presse på for krig - og belønne politikerne som går inn for en slik politikk. Kan det utelukkes at krigen Norge nylig var med i framfor alt var motivert av økonomiske årsaker? Libya har olje, og landet har investert enorme summer i utlandet. Det skal bli interessant å se hvem som ender opp med de pengene.

I Europa har vi nettopp sett hva løsningen blir når et land som Hellas er i gjeldskrise, nemlig en krisepakke utformet av EU og det Internasjonale pengefondet som betyr store kutt i lønninger, pensjoner, økning av skatter og oppsigelser av offentlig ansatte. Står Italia for tur? Kan det bli oss neste gang? Svaret på det er ja. Derfor bør vi være forberedt og kampklare.

Dette bør diskuteres naturligvis, men det virker naturlig å starte med en grunnlegende analyse av det økonomiske systemet der en elite a la Wall Street og City of London styrer mye.

Det virker riktig å sikre oljepengene på en ny måte og trekke dem bort fra et spekulativt aksjemarked.

Vi kan trene på ulike krisescenarioer som en økonomisk kollaps vil medføre, og vi har mulighet til å utarbeide en ny finansstruktur. Dette er utfordringer jeg er sikker på en oppegående arbeiderbevegelse vil takle.

Det folkelige opprøret som bevegelsen Occupy Wall Street virker å representere er til inspirasjon. De superrike er 1 prosent, vi andre er 99 prosent. Arbeidere i alle land, ja vi kan!