Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

I 1990 vedtok Stortinget den nye Energiloven. Den delte elektrisitetsnorge i tre. En del produserte kraft (grossistene), en del distribuerte (nettselskapene) og den siste delen solgte krafta til kundene.

Det som var det klokeste grepet i denne reformen var å innse at nettselskapene er et naturlig monopol og regulere dem som det. Monopoler trenger offentlige styring for å hindre at de utnytter sin enestående situasjon til å flå kundene.

Det andre grepet var å innføre konkurranse både på grossist-leddet og detaljist-leddet. På grossist-leddet hadde det allerede vært et slags marked, selv om det var ganske komplisert. I tillegg hadde kraftkrevende gunstige avtaler om kjøp av kraft.

På detaljistsida var det ingen konkurranse. Prisene ble fastsatt politisk og førte blant annet til at for eksempel strømkundene i Oslo, betalte 1 øre ekstra per kilowattime som gikk til et eget enøk-fond. Fortsatt nyter innbyggerne i Oslo godt av dette fondet når de skal utføre enøk-tiltak.

Men samtidig skjedde det eksportplanlegging. Vi har lenge hatt en betydelig kraftutveksling med Sverige langs hele svenskegrensa. Dette var først og fremst teknisk begrunnet. Siden slutten av 70-tallet har vi også hatt kraftutveksling med Danmark gjennom to kabler fra Kristiansand til Jylland. I 1993 kom den tredje danmarkskabelen. Samtidig foregikk det stor aktivitet for å bygge en ledning fra Norge til kontinentet, enten til Nord-Tyskland eller Nederland eller De britiske øyer.

Dette ble først virkelighet i 2008 da kabelen til Nederland (NorNed) ble satt i drift. Men i de samme årene skjedde det saker i Østersjøen. «The Baltic Ring» ble etablert. Denne kabelforbindelsen bandt sammen kraftforsyningssystemene i Skandinavia og Baltikum. Dette er en del av den EUs store infrastrukturprogram, TransEuropean Network (TEN). EUs mål er at markedet skal fungere bedre også på kraft. Det norske nettet, og siden det er etablert et strømmarked, det norske markedet, har blir tettere bundet opp til det europeiske prisnivået på strøm. En av påstandene fra arkitektene bak det norske strømmarkedet er at strøm er en ideell vare for et marked. Grunnen til dette er at varen som leveres, er identisk uansett hvilken leverandør du velger.

Dette er feil.

Fordi varen er identisk, uten kvalitetsforskjeller er det meningsløst å bruke markedsmekanismene.

Når en skal kjøpe bil er det mange parametere som avgjør det endelige valget. Det er ytelse, utseende, om bilen er miljøvennlig, kjøreegenskaper, energiforbruk og selvfølgelig pris. Det er summen av mange ulike forhold som avgjør valget. Jo likere egenskaper en vare har, jo mindre egna er det for et marked. Det eneste som utgjør en forskjell når det gjelder elektrisk kraft er prisen. Hvis en leverandør prøver å endre kvaliteten blir resultatet kortslutning.

Hva er det som avgjør strømprisen? Hvis en kutter ut alt markedsføringsstøy rundt prisdannelsen på strøm, består strømprisen av to elementer: Engrosprisen og strømleverandørens påslag. Siden alle strømleverandører kjøper strøm fra samme leverandør, engrosbørsen Norpool, er kraftprisen til leverandøren den samme.

Det eneste konkurranseelementet er hvor mye strømleverandøren skal ha til administrasjon, sponsing av fotballklubber, markedsføring og fortjeneste til eierne.

Fordi det norske kraftnettet er koblet til det europeiske markedet, vil strømleverandørene prøve å få høyest mulig pris. Dette vil presse grossistprisene opp i Norge og dermed også prisen til forbrukerne.

En del naturvernere mener at dette er bra. Høyere kraftpriser gjør at folk er mer gira på enøk-tiltak. I det store bildet vil dette støtte opp under at norsk fornybar energi vil erstatte forurensende varmekraft og miljøfiendtlig atomkraft.

En annen måte å betrakte dette på, er at hvis en ikke prøver å få høyest mulig pris på krafta, vil det være en skjult subsidiering av de som betaler en for lav pris på elektrisk energi. Siden det aller meste av norsk kraftproduksjon er eid av det offentlige, vil en lav strømpris svekke inntektene til det offentlige.

Den store omlegginga av norsk kraftbransje på begynnelsen av 90-tallet skjedde i epoken med «modernisering» av den sosialdemokratiske staten. En del av spillerne i kraftbransjen så åpenbart fortjenestepotensialet som lå i kraftbransjen. Store internasjonale energikonsern sikla på de norske vannkraftressursene. Heldigvis kom ikke de privatiseringsivrige lenger enn til delprivatisering av Statoil.

En privatisering av kraftproduksjonen i Norge vil være å gi bort en pengemaskin. (Akkurat som delprivatisering av Statoil var det).

Dette er vært å merke seg at det fortsatt er et parti, Fremskrittspartiet som har privatisering i sitt program. Her heter det: «Samtidig har vi ingen motforestilling mot at private kan eie kraftverk/kraftselskap når det er hensiktsmessig.»

Ved en privatisering av kraftproduksjonen vil en ikke bare ha et kraftsystem som er med på å drive prisene oppover, en vil da ha et kraftsystem som både er med på å drive prisene oppover og fylle kontoene til private investorer.

Det er nok en grunn til å holde Fremskrittspartiet unna regjeringskontorene.