Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

La det være sagt med en gang. Jeg er blant dem som alltid har ment at Klassekampen har vært en viktig avis i det norske mediemangfoldet. Riktig nok opplevde jeg i lange perioder avisa som nærmest uleselig i sin radikale blindernakademiske drakt. Samtidig var den tragisk forutsigbar, med de samme trauste kildene som kom med de samme kritiske og negative kommentarene til ”makta” - uavhengig sak. Like fullt var avisa verdifull fordi den representerte tanker og stemmer som ellers ikke ville bli hørt.

Dette var også en tid hvor Klassekampen vekket helt andre følelser enn begeistring rundt Youngstorget. Mange opplevde avisa som en motspiller i perioder hvor fagbevegelsen kunne trenge drahjelp fra alle som mente de var en del av arbeiderbevegelsen. Det ble ikke noe bedre av at også en del A-presseaviser hadde trassbehov og offentlig demonstrerte redaksjonell frihet overfor sine eiere.

Dette er snart glemt historie. Og i dag kunne Klassekampen fortelle at LO har kjøpt aksjer for 100 000 kroner i avisa. Fra før er Fagforbundet og Industri Energi blant de største eierne i aksjeselskapet. ”Vi har over lang tid fulgt med på utviklingen i Klassekampens redaksjonelle profil, og ser at avisen har en bred og god dekning av fagbevegelsen, arbeidslivsspørsmål og politikk,” sier LO-leder Roar Flåthen. Han etterlyser derimot en ”større grad av realitetsorientering rundt næringsutvikling, verdiskapning – selve grunnlaget for velferdsstaten.”

Redaktør Bjørgulv Braanen er nok ikke uenig i at avisas redaksjonelle profil har endret seg under hans lederskap. Han sier i en kommentar at avisa ønsker å være et ”samlingspunkt for norsk arbeiderbevegelse i brei forstand. ”Det spesielle med Klassekampen er at vi kombinerer denne tradisjonelle kulturradikale avisposisjonen med en uttrykt vilje til å sette arbeiderbevegelsens kampsaker på den offentlige dagsorden.” LOs kjøp karakteriserer han som en oppmuntring.

Med rundt 15 000 i opplag er Klassekampen en liten avis, men budskapet når ut til langt flere enn de som betaler for å lese avisa. Fremdeles er det slik at mye av det som publiseres på nett eller i andre medier enn de trykte, baserer seg på hva papiravisene setter på dagsorden. I en medieverden som blir stadig mer tabloidisert og hvor suksess vurderes ut fra antall museklikk, er det avgjørende at det finnes nisjeprodukter som holder god journalistisk kvalitet. Verken LO-leder Roar Flåthen eller statsminister Jens Stoltenberg har problemer med å bli hørt. Men arbeiderbevegelsen er noe langt mer enn profilerte ledere. Derfor er det et spennende og viktig mål Braanen har meislet ut for avisa. Men han kan fort stå overfor et dilemma. Det er liten tvil om at arbeiderbevegelsen trenger en avis som favner bredt og når ut til mange. Men, det betyr ikke nødvendigvis at avisa er tjent med å miste sin radikale profil. Blodfattige aviser overlever neppe i en stadig tøffere medieverden.

Hvordan står det så til i Folkets Hus? Ett svar kan vi finne i rekrutteringen til sentrale roller rundt LO-ledelsen. I informasjons- og rådgivningsavdelingen er det i dag ansatt medarbeidere som kommer rett fra Klassekampen. Tilsvarende ser vi i fagbladene. Det betyr naturligvis at Klassekampen har dyktige medarbeidere med hjerte i fagbevegelsen. Det er en styrke. Samtidig er det et tankekors at det blir stadig vanskeligere å finne gode kandidater i andre redaksjonelle miljøer.