Jan-Erik Østlie (LO Media)

Joakim Hammerlin skrev for to år siden boka “Terrorindustrien”. Der problematiserte han den voksende industrien av sikkerhets- og overvåkingsutstyr etter terroraksjonene i på 2000-tallet. Sjølsagt med terroren 11. september 2001 som bakteppe, men også togtragedien i Madrid i 2004 og t-baneaksjonen i London året etter ga politisk legitimitet for en slik industri.

I denne terrorindustrien er det ikke overraskende USA som er ledende. Hammerlin skriver blant annet i denne boka:

”I 2004 ble 327 milliarder dollar brukt til å kjøpe tjenester av private selskaper – nesten 40 prosent av pengene regjeringen disponerte. En betydelig andel av dette går til sikkerhets- og overvåkningsindustrien, som i dag er blant de hurtigst voksende grenene i den globale økonomien. Fra å være en sektor som nærmest var ikke-eksisterende før den 11. september, har den vokst seg til bli en gigantindustri som på verdensbasis omsetter for rundt 200 milliarder dollar årlig. Dette tilsvarer rundt 200 milliarder kroner, eller ett norsk statsbudsjett.”

I denne boka konkluderer Hammerlin med at det er frykten som er terrorens kjerne, og det er den vi primært må avlive og gardere oss mot. Så sjøl om vi fjerner grunnlaget for terrorindustrien, næringskjeden som høster politiske og økonomiske gevinster fra vår terrorfrykt, er det til sjuende og sist oss det hele avhenger av.

I dag utgir Hammerlin sin andre bok om terror på forlaget Manifest. Denne gangen med tittelen “Terror og demokrati”. Den er skrevet etter 22. juli-tragedien i Oslo og på Utøya, og har et noe mer ydmykt toneleie. Skjønt Hammerlin er fortsatt en sterk kritiker av et mer kontrollerende og overvåkende samfunn, og signaliserer en stor respekt for Jens Stoltenbergs lovnader om at Norge også etter 22.7 skal forbli et åpent samfunn.

Hammerlin trekker fram den skotske filosofen Jeremy Bentham som på 1700-tallet forsøkte å konstruere et panopticon-fengsel, et system der fangene ble sett uansett hvor de befant seg i cellene. Oslo Botsfengsel er bygd opp etter denne modellen som i moderne tid stammer fra det nå nedlagte fengslet i Philadelphia – alle botsfengslers mor.

Hammerlin forsøker imidlertid ikke å dra i gang en fengselsdebatt, men påpeker at et sånt panopticon-samfunn må vi sky som pesten. I sin nye bok skriver han: “Vi står overfor et overvåkingssystem som innlemmer en stadig større del av vår virkelighet. Fellesnevneren er kontroll. Kontroll over hvem vi er, hvor vi er, og hvem vi er i kontakt med. Men overvåkerne er gjemt bak kameraer, elektroniske nett og dataskjermer. Og kanskje er det nettopp derfor vi ikke reagerer sterkere enn vi gjør. Vi vet ikke når de ser oss. Vi føler ikke blikkene deres direkte på kroppen.”

Jeg er i likhet med Hammerlin og de aller fleste en sterk motstander av terrorisme. Terrorisme er ingen ideologi eller tankeretning, men en strategi – den bygger på tesen om at målet helliger middelet.

Å bekjempe terrorisme er derfor bra. Men vi må tenke over hvilke midler vi bruker. For vi står i et dilemma – ja, nærmest i en situasjon av Catch 22 (jfr. den berømte boka til Joseph Heller). For uansett hva vi gjør, hvilket valg vi tar – så blir det galt.

Terrorindustrien i betydning mer overvåking og kontroll, skaper et større hat hos potensielle terrorister. Og dermed muligheter for nye aksjoner. Dessuten gjør en slik opprustning av terrorindustrien dem enda mer viktige enn de bør få lov til å være. Det skaper samtidig enda mer frykt hos alle oss andre. Og frykt er en tilsiktet konsekvens av terror, den er terrorens egentlige mål.

Så hva skal vi gjøre? Jeg er enig med Hammerlin i at vi må finne et alternativ til mer overvåking og kontroll. Vi vil ikke ha et panopticon-samfunn. Men hvilket alternativ som foreligger er jeg mer usikker på.