Sannheten er jo at jeg verken trenger noe som helst, eller har de helt store ønskene. Og det er begrenset hvor kreativ en middelaldrende hjerne klarer å være. For jeg har prøvd det meste – som vask bilen – eller gå ti turer med bikkja. Det blir med forsøkene. Med en sønn som er dyktig til å lage mat er det fristende å be om en god middag. Men du har jo ikke samvittighet til å la en nystiftet lånetynget familie betale ingrediensene. Og oppvasken som blir stående igjen – vi har ikke oppvaskmaskin; frister heller ikke.

Men nå er det ikke bare jeg som er vanskelig. Barna har heller ikke de store behovene som er realistiske innenfor de tradisjonelle økonomiske rammene for en julegave i vår familie. Førerkort og bil, i den rekkefølgen – kommer garantert på ønskelisten fra «vår søte datter» også i år. Og her er det naturligvis mulig å bidra med noen pent innpakkede kjøretimer med sløyfe på. Men det lukter ikke akkurat gammeldags jul av en slik gave heller.

Bøker kan derimot være en fin og personlig pakke. Det er en årelang gjenganger under treet hos oss. Etter hvert har det gått opp for meg at de ikke blir lest. Jeg må innrømme at akkurat det er et lite personlig nederlag. Da ungene var små leste vi mye for dem. Og jeg lovet dem tidlig at når de var ferdige med en bok så skulle de få en ny i premie. Det fungerte bra noen år, uten at det ble den helt store økonomiske belastningen på familiebudsjettet. Jeg tror den tredje Harry Potter-boka var den siste bonusgaven jeg kjøpte. Like fullt holder jeg standhaftig på at det ikke blir jul uten en bok til hver under treet.

Og som den gode ateisten jeg er, åpner jula for en nyrevidert bokgave til meg – som jeg av et syltynt prinsipp ikke selv kan kjøpe.

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 19/2011)