Mia Paulsen (Fontene)

I oppkjøringen til adventstida er det statistisk sett svært få av oss som er påfallende opptatt av den store reformen som trer i kraft fra nyttår. Samhandlingsreformen – ordet er som et formløst, bløtt og ugjennomtrengelig tåketeppe lik det vi ofte har observert over Oslo på denne årstiden.

Bedre og mer effektiv bruk av helsepenger og et mer brukervennlig system er to viktige mål med reformen. Systemer skal bygges opp i kommunene slik at færre blir liggende på sykehusene når de er utskrivingsklare.

Men hvor skal kommunene ta pengene fra til å bygge opp nye systemer? Kommunene mener bevilgningene ikke dekker behovet, og strever som kjent med å finne penger til å utføre de oppgavene de er pålagt fra før.

I likhet med Nav-reformen er tanken øyensynlig å ta ut store deler av gevinsten før reformen er gjennomført. Vi kjenner resultatene for Navs del: Lange restanser, misfornøyde brukere, store problemer med infrastruktur og overbelastede ansatte. Også Riksrevisjonens siste rapport om Nav beskriver for mye feil i saksbehandlingen. Revisoren fant 20 000 saker der utbetalt pensjon ikke stemmer med saksbehandlingssystemet.

Kommunene har ikke rukket å stable på beina den kompetansen de trenger, og om de har kompetente ansatte, så har de ikke nok av dem. Erfaring viser at det i slike situasjoner dukker opp private aktører som tilbyr tjenester kommunene mangler. Det har skjedd både i barnevernet og i helsesektoren. Offentlige penger som er beregnet på velferdstjenester til innbyggerne går i lomma på private selskaper, ofte i utlandet. FO er blant de forbundene som har påpekt faren for økt kommersialisering knyttet til denne reformen.

Et mylder av private tjenester kan dessuten gjøre den ønskede samhandlingen vanskelig på grunn av at altfor mange aktører skal delta i samhandlingen.

Så er det brukerne, da. Altså alle vi som skal motta velferdstjenester. Får vi det bedre? På en konferanse på Gardermoen denne uka luftet den fransk-svenske forskeren Alain Topor noen tanker om dette. Han har liten tro på at vi som mottar tjenester vil bli hørt. Norge vil i så fall bli det eneste landet i verden som får til akkurat det, skal vi tro ham. Hvis hjelpeapparatet ser på den hjelptrengende som en person med mangler, hvordan kan de da la oss få siste ord hvis det er i strid med hva de mener? Det kan de ikke, mener Topor.

Han frykter at dagens institusjoner vil bli erstattet av nye institusjoner, og at reformen først og fremst vil føre til en bortimot total kontroll over våre liv. Samarbeid og samhandling mellom etater kan føre til at kommunen får fullstendig oversikt over oss fra morgen til kveld. Når dette skjer i vår hjemkommune, kan skadene bli ekstra store.

– Når systemet har kontroll på alle deler av brukernes liv, fra de står opp og går på sitt ulønnede arbeidstiltak, til de er hjemme og har fritid, så fratas i realiteten brukerne muligheten til å styre eget liv, mener Topor. Han frykter at de ulike leddene i apparatet vil føle seg forpliktet til å dele opplysninger om oss med andre hjelpere, selv om de er gitt i fortrolighet.

Topor mener det er og må være grenser for samhandling. Det blir en viktig oppgave å trekke opp disse grensene slik at vi som bruker tjenestene ikke krenkes og hjelpere føler de kan gi nyttig hjelp.