Terje Halvorsen, historiker

Historiker Nik. Brandal kom i LO-Aktuelt nr. 9 med angrep på meg og andre historikere som hadde skrevet bøker om fagbevegelsens historie, med påstander om hva som sto og ikke sto i bøkene: Vi var angivelig bare opptatt av konflikter og kamp, ikke av samarbeid. Han begrunnet det med historikernes politiske bakgrunn og plusset på med sterke meninger om hvorfor LO og forbundene valgte oss: «De ønsket historikere ‘som tenker som dem selv’». At disse to påstandene ikke hang sammen, var åpenbart for alle andre enn Brandal. Jeg svarte i samme nummer og tilbakeviste Brandals påstander både om innholdet i bøkene og ansettelsesbegrunnelsene. Andre har supplert oss seinere. Noe svar fra Brandal har ikke kommet. Men i LO-Aktuelt nr. 18 forsøker Dag Einar Thorsen seg på en hjelpeaksjon for Brandal («Å skyte spørsmål med kanon»). Den er ikke vellykket.

Ett spørsmål Brandal reiste var om Martin Tranmæl, Arbeiderpartiets sterke mann i mellomkrigstiden, var «anti-revisjonist» og dermed også revolusjonær? «Det var han vel ikke?», både spør og svarer han. Dette erklærte flere av oss seg uenige i, og Jorunn Bjørgum, som Brandal angrep, ga et tilsvar i nummer 17 av LO-Aktuelt. Nå er åpenbart også Thorsen enig i at Tranmæl var revolusjonær. Til gjengjeld kommer han med en ny definisjon av «revisjonist» som gjør alle av betydning på venstresiden som skrev og talte etter 1900, inklusive både Lenin og Tranmæl, til revisjonister. Men begrepet brukt slik sier ikke noe om hva Tranmæl sto for og er dermed uinteressant i vår sammenheng. Den bryter også med vanlig bruk av begrepet i historiefaget og i politikk.

En «åpen historiefaglig debatt» om Tranmæls ideologiske posisjon og hva slags merkelapp som passer, er ingen imot, men kanskje ikke i LO-Aktuelt? Utgangspunktet må uansett være den historiefaglige forskningen.

En diskusjon må være saklig for å ha noen hensikt. Det innebærer å forholde seg til fakta og argumenter. Thorsens debattnivå er dessverre lite løfterikt. Han framstiller det som om Brandal bare har stilt spørsmål, mens han i virkeligheten har kommet med sterke påstander. Brandal ville bare bringe inn «nye perspektiver» på fagbevegelsens historie, skriver Thorsen, mens jeg påpekte at perspektivene slett ikke er nye, men i høy grad finnes i de bøkene han kritiserer. Thorsen hevder at Brandal utsettes for «hersketeknikk overfor en yngre kollega» (fra Jorunn Bjørgum). Ærlig talt: det er lov å stå fram med sterke meninger og kritikk av kolleger, men da får en da finne seg i at de det gjelder tar til motmæle. Og med sine 38 år har Brandal knapt krav på noe særvern for mindreårige.

Mitt tilsvar var en bestilt kommentar fra journalisten som lagde oppslaget med Brandal. Nå kan Thorsen fortelle at det var «panikkartet». Jeg tilbakeviste Brandals påstander som uriktige og urimelige. Ifølge Thorsen bekrefter dette at Brandal «tråkket på noen ømme tær». Ethvert svar, eller ikke noe svar, hadde utvilsomt gitt Thorsen samme «bekreftelse». En debatt ført på en så usaklig måte melder jeg meg ut av.

For andre lesere kan jeg opplyse at jeg overhodet ikke har noen «ømme tær» for å ha neglisjert samarbeidet i arbeidslivet i mine bøker. I bind 2 av Sjømannsforbundets historie (2007) redegjør jeg for eksemåel utførlig for forbundets samarbeid med Rederiforbundet om den omfattende rasjonaliseringen om bord på 60-tallet (kap.1), om samarbeidet – også med statsmakten – om tiltak mot skipsfartskrisen etter 1973 (kap. 6) og om samarbeidet for å oppnå «like rammevilkår» med EU-landene etter 1990 (kap. 11 og 12) – et samarbeid som er den røde tråd i bokas tredje og siste del. Fortsatt er det lurt å lese bøkene før en uttaler seg om dem.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 20/2011)