Innsatsen for å få til et inkluderende arbeidsliv rettes i all hovedsak mot arbeidstakere som allerede er innenfor. Det blir stort sett et spørsmål som angår de som har en jobb å gå til. Det blir et arbeidsmiljøspørsmål. Alle de tre delmålene i IA-avtalen er lagd med dette for øyet. Hvor inkluderende er arbeidslivet for de som står utenfor?

IA-avtalen handler om å redusere sykefraværet, om å tilrettelegge bedre for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne og å få eldre til å stå enda litt lenger i jobb.

Nå har Institutt for samfunnsforskning og Fafo gjort en undersøkelse som tar for seg muligheten for i det hele tatt å bli en del av arbeidslivet. Og forsket seg fram til at det forekommer en diskriminering av etniske minoriteter i arbeidslivet.

Jobbsøkere med utenlandske navn har nemlig 25 % mindre sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju enn søkere med såkalte norske navn. Menn diskrimineres mer enn kvinner, og privat sektor diskriminerer mer enn offentlig sektor.

De aller fleste som vil være politisk korrekte vil ikke ha det sånn. Heller ikke integreringsminister Audun Lysbakken. Noe annet ville da også vært en skandale.

«Vi kan slutte å diskutere hvorvidt vi har et diskriminerende arbeidsliv, og diskutere hva vi skal gjøre noe med det», sier Lysbakken til avisa Klassekampen.

Velkommen etter Audun! Hadde jeg vært i ditt sted og blitt intervjuet av KK ville jeg svart omtrent sånn: «Vi kan slutte å diskutere hvorvidt vi har et diskriminerende arbeidsliv, og isteden gjøre noe med det». Og så ville jeg fortalt hva jeg mener med «vi».

Men Lysbakken vil diskutere virkemidler og sier, fortsatt til KK, at han er åpen for alle tiltak. Også å kvotere inn minoritetssøkere.

Saken er imidlertid den at til tross for at vi i vår norske velferdsstat har et lov- og avtaleregulert arbeidsliv, med en mengde overenskomster mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, så er det arbeidsgiverne som ansetter sine medarbeidere. Ikke Audun Lysbakken eller andre politikere. Heldigvis. Vi lever ikke i Sovjetunionen.

Det er likevel sjølsagt prisverdig at politikerne ønsker å sette rammebetingelser sånn at denne ufyselige diskrimineringen av arbeidssøkere med unorske navn opphører. Men de samme politikerne må ikke adressere sin frustrasjon og ergrelse til norsk arbeidsliv generelt. Her må det siktes bedre.

Jeg er like forbannet på dagens diskriminerende praksis som Lysbakken, men som vanlig arbeidstaker kan jeg ikke gjøre noe mer med det enn å påpeke dette her. Jeg skulle gjerne hatt Ali, Mehmet eller Fatima som arbeidskolleger. Men av mange ulike grunner har jeg ikke det. Og skylda for det er, med all respekt, ikke min.

I arbeidsmiljølovens § 1-1, under punkt e) står det under lovens formål at den skal bidra til et inkluderende arbeidsliv. Og sjøl om arbeidstakerne har et medansvar for at arbeidsmiljøloven etterfølges, så er det arbeidsgiverne som har hovedansvaret.

Jeg har ikke noe imot en kvotering av minoritetssøkere sånn Lysbakken sier han vurderer. Kanskje er det et virkemiddel som virker?

I tillegg kunne jeg godt tenke meg at IA-avtalen ved neste forhandlingskorsvei også fikk inn et delmål om at arbeidslivspartene skal jobbe for å integrere arbeidstakere med utenlandske navn i norsk arbeidsliv. Kanskje bør det inn et punkt om at arbeidsgiverne også må slutte å kaste jobbsøknader fra søkere som har passert 40 år rett i søppelkassa!

Dessuten: Neste gang politikere og andre helt rettmessig reagerer negativt på diskrimineringen av minoritetssøkere til arbeidslivet, så send regninga til arbeidsgiverne. For det er de som skal betale den!