Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

For LO og forbundene som ønsker at folk skal stå lengst mulig i jobb, er det naturligvis ikke i samsvar med egen lære. Og i en demokratisk organisasjon kan det heller ikke være slik at du sier til en relativt stor andel av medlemsmassen at du ikke kan velges; du har gått ut på dato. Ønsker LO og forbundene å være troverdige, må seniorpolitikken etterleves, enten det gjelder valgte eller egne ansatte.

Men en slik politikk er naturligvis ikke uten problemer. Toppledelsen i fagbevegelsen blir da neppe yngre eller mer mangfoldig. Fornyelse i form av friske krefter kan fort bli mangelvare. Og det er en fare for at organisasjonen i stadig større grad vil henge etter utviklingen i resten av samfunnet. Dette er derimot utfordringer enhver virksomhet sliter med. Fagbevegelsen har garantert ressurser til å finne gode løsninger på disse relativt enkle problemstillingene.

Langt mer komplisert er det når utfordringene gjelder slike som meg. Med gode lønns- og arbeidsvilkår og en solid pensjonsordning vil det være økonomisk galskap å skifte jobb. Jo flere økonomiske og sosial goder vi knytter opp mot den enkelte arbeidsplass, desto mer skaper vi et arbeidsliv som kan bli statisk. Kombineres dette i tillegg med en politikk hvor folk stimuleres til å jobbe lengst mulig, vil vi i enda større grad få et samfunn hvor de privilegerte er de med gode jobber som i liten grad er tilgjengelige for andre.

Med lav arbeidsløshet har dette så langt ikke vært veldig følbart i norsk arbeidsliv. Det store unntaket er den voksende andelen trygdete som enten i liten grad eller ikke, har hatt noe forhold til en arbeidsplass. Langt mer synlig er dette i USA og en rekke europeiske land med en skremmende arbeidsløshet og dystre framtidsutsikter. Eller hvor selv en heltidsjobb ikke gir deg penger nok til å leve av. Stadig flere opplever denne virkeligheten, samtidig som hullene i det sosiale sikkerhetsnettet øker dramatisk.

Millioner av unge mennesker frykter at de aldri vil få oppleve den tryggheten og økonomiske velstanden en meningsfylt jobb gir dem. I EU er man redd for å miste en hel generasjon unge mennesker. Det er en tragedie for den enkelte, men en katastrofe for samfunnet. Blir arbeid mangelvare, må vi begynne å tenke nytt. Det kan være at dagens seniorpolitikk om ikke lenge vil framstå som velmenende, men ganske så naiv.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2012)