Følelsen sitter i hele kroppen. Jeg blir fysisk uvel av smellene. Og lukten av krutt som trenger inn over alt gjør meg kvalm. Den grå tjukke disen som legger seg rundt blokkene taler sitt tydelige språk om hvor ekkelt det hele er. Og tanken på hvordan vi i løpet av sekunder brenner av millioner av kroner skaper ubehag og bare bekrefter at vi er privilegerte, egoistiske og bortskjemte snyltere.

Hvis noen skulle være i tvil, jeg ser heller ikke skjønnheten eller det spektakulære i fyrverkeriets eksplosjoner på nattehimmelen. I den grad lyset og fargene er synlige gjennom kruttrøyken.

Ved årtusenskiftet dro jeg med meg familien og bikkja opp i marka for å overnatte i telt. Og for første gang hadde jeg forventninger til nattens feiring. Fra en åstopp kunne vi se ned på oslogryta som lå dekket av tjukk frostrøyk. Bare noen dumpe smell trengte opp gjennom skylaget. Ikke ett eneste lysglimt nådde fram til oss. Og for første gang var jeg like skuffet som ungene. De hadde allerede innsett at raketter var noe andre familier holdt på med. Selv måtte de stå med noen tynne gnistrende metalltråder, mens de andre ungene tente på den ene raketten saftigere enn den andre. Trøsten da de krabbet ned i iskalde soveposer var at de denne gangen ikke behøvde å forklare hvor teit faren deres var.

Nå har de i mange år vært gamle nok til selv å kjøpe fyrverkeri, men gjør det ikke. Og de vet at for mange av barndomsvennene deres er de tunge smellene og hylet fra rakettene en påminnelse om noe som er så langt fra nytt-årsfeiring som det er mulig å komme. Mange opplever dagene rundt nyttår på samme måte som den livredde hunden vår som ligger skjelvende på badet og håper galskapen snart tar slutt. Det er ikke mulig å forby krig, men fyrverkeri er forbudt i andre land.

Men hva skulle vi da bruke pengene våre på?

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2012)

sym