Svenn A. Nielsen

Seks måneder er lang tid, og samtidig bare som et kort sekund. Vi ble forandret alle sammen den 22. juli. Vi fikk en skjebne: Vi skulle gå videre uten alle dem vi mistet. Uten dem vi var forelsket i eller var blitt venner med. Kjærlighetsstien på Utøya ble en gate for flukt. Flukt fra en ondskap mange ikke klarte å flykte fra.

For mange ble Utøya Slutten – den store Slutten. Jula er Begynnelsen – Den store Begynnelsen. Det er dette som gjør jula så fin – og så vanskelig.

Den store Gleden over Den store Begynnelsen møtte denne jula Den store Slutten.

I dag og i ukene og månedene som kommer er det fortsatt vår jobb ikke å trekke oss tilbake. Ikke slutte å spørre dem som opplevde Utøya og Regjeringskvartalet:

Hvordan har du det? Går det bra med deg? Sover du om nettene? Skal vi ta en kaffe?

Det er en jobb som krever kjærlighet og utholdenhet. Jeg håper dette året blir fylt med kjærlighet og solidaritet. Med en omsorg for hverandre som ikke tar slutt. Da er vi midt i jula. Da blir vi en del av Den store Begynnelsen.

Det er dette som er hverdagen – at aviser, tv og internett ikke lenger fylles med våre historier, at ingen lenger snakker, at den store Taushet kommer inn i våre liv.

Å være medmenneske er å tørre å trø over andre menneskers dørterskel for å være der inne – sammen. For å snakke eller tie – sammen. Jeg ønsker oss alle et godt nytt år med håp om fred. Fred i landet vårt. Fred i våre urolige hjerter:

De savnede kommer aldri tilbake. De savnede har klatret opp på veggen – inn i rammene Todimensjonale minner – dårlig erstatning for tredimensjonalt liv. De vi elsket har krøpet inn i kroppene våre Som spark i magen kommer de tilbake I drømmer som river og sliter oss våkne Når vi står i dusjen om morgenen Når noen spiller en bestemt melodi Når vi kjører forbi et bestemt sted eller går en bestemt gate Når vi drikker en kaffe latte eller tar en cola

De døde er døde Det er vi som lever Det er vi som må leve

Dette helvetes meningsløse deilige livet fylt av død og liv Som fyller oss med avsky over hender fulle av blod Som springer ut i latter Ta ikke sorgen fra oss Ta ikke savnet fra oss I sorgen og savnet finnes også gleden La det vokse til styrke og tålmodighet La det bli til hender som varsomt stryker over hud Som hvisker trøst i skumringstimen og roper gleden ut ved morgengry Vi skal elske alle som lever og mest alle dem som lever i oss og med oss i våre minner De som har tatt bolig i vår sjel

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2012