Vikarbyrådirektivet og Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets stortingsgruppe ønsker at EUs vikarbyrådirektiv skal bli norsk lov. Hvis de får gjennomslag for det, kan norsk arbeidsliv bli dramatisk endret, mener Jorge Dahl.
For det første vil implementering av direktivet bekrefte bemanningsbransjen som en akseptert del av det norske arbeidsliv. Arbeiderpartiet må da spørre seg om de ønsker et arbeidsliv hvor store deler består av firmaer med fast ansatte nøkkelpersoner, og hvor arbeidskraften for øvrig utgjøres av innleide arbeidstakere på korttidskontrakter. Hovedsakelig fra andre land enn Norge.
For det andre kan prinsippene i vikarbyrådirektivet om å behandle innleide likt med fast ansatte og om lønn mellom oppdrag, enkelt bli en del av norsk lovgivning. Dersom det er de viktige likebehandlingsprinsippene som er det viktige for Arbeiderpartiet, er det en enkel sak for et regjeringsparti å gjøre en slik endring. Det vil neppe være SV eller Sp imot.
Et av Arbeiderpartiets argumenter for å implementere, er at de er trygge på at bestemmelsene i dagens arbeidsmiljølov om midlertidige ansettelser av arbeidskraft ikke trengs å endres på grunn av dette. Det kan ikke Arbeiderpartiet være trygg på. Helt andre organ enn regjering og Storting legger premissene for det. Vi har de siste årene erfart at EFTA-domstolen har slått hardt ned på særregler som har til hensikt å bevare et trygt og godt arbeidsliv. Det er grunn til å tro at det samme vil skje med bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om vikarbyrådirektivet implementeres. NHO har allerede varslet at reglene i loven står for fall ved en implementering. Og det er all grunn til å frykte at også bestemmelsene som regulerer innleie i en rekke tariffavtaler, vil gå en usikker framtid i møte.
Dagens bruk av bemanningsbyråer vises allerede godt i arbeidslivet. Ved en implementering vil utviklingen akselerere. Det vil etter kort tid føre til store konsekvenser i forhold til yrkesopplæringen vår, og på den måten muligheten til å gjøre manuelt arbeid på egen kjøl i framtiden vanskeligere. Og det vil på sikt endre økonomien vår til noe som minner om en «Kuwaitøkonomi», hvor vi bruker oljepengene våre til å kjøpe billig arbeidskraft fra utlandet. I Oslo er det dobbelt så mange bygningsarbeidere i de seks største bemanningsbyråene som i de seks største entreprenørbedriftene. Ved bygging av Bergen kommune og Hordaland fylke sitt signalbygg, Helleren, med videregående skole og 50-meters svømmebasseng, har entreprenøren for betongarbeidene kun egne ansatte som nøkkelpersoner, og ellers er jernbindere og forskalingssnekkere innleid fra bemanningsbyråer. Og dette er et bygg bygget med offentlige midler, av byggherrer som har et spesielt ansvar for fagopplæringen. Vi trenger vikarer i arbeidslivet, men disse må være unntaket.
Vi som til daglig jobber med byggebransjen, opplever en stadig større mengde konflikter relatert til bemanningsbyråer. Usaklige oppsigelser, manglende betaling, trøbbel med arbeidstid og bolig er hverdagen. Vi blir til og med fortalt fra ledere i bemanningsbedrifter at ”norske arbeidstakere kan vi ikke ha ansatt. Der er kravene til betalt overtid og korte arbeidsdager for store”. Dette er ikke et arbeidsliv slik vi ønsker det skal være.
Spørsmålet blir om vi skal tekkes EU og godta direktivet, eller om vi skal fortsette å legge premissene for vårt eget arbeidsliv. Målet må være et ryddig arbeidsliv, basert på faste ansettelser. La oss velge det beste verktøyet for jobben, og det er ikke vikarbyrådirektivet.
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2012)
