Odd Holtenes Andreassen

Jeg er ikke sikker på om jeg hadde et klart syn på forskjell og likhet mellom danning og utdanning. Dette er ikke identiske begreper. Utdanningsbegrepet var vi kjent med, men danningsbegrepet sto jeg kanskje i et mer fremmed forhold til. Til tross for min flerårige praksis som lærer for barn, unge og nesten voksne.

Min oppgave hadde vel likevel alltid vært å smelte disse to begrepene sammen til ett: Bevisstgjøring av alle – også de jeg møtte utenfor en skolesituasjon. Norsk Kommuneforbunds mangeårige formann, Arne Born, kalte meg i 1970 til NKF for å hjelpe til med å skape politisk bevisste og kritiske medlemmer i dette forbundet som han hadde store planer for. Medlemmer som ikke lot seg manipulere, men brukte sine studier i sin tillitsmanns/kvinnes rolle til å kvalifisere seg til å utvikle egne meninger og mot til å ta opp til drøfting alle spørsmål de møtte i sitt arbeid. Uansett hvem eller hva de sto overfor.

Jeg arbeidet mye med denne problemstillingen. Det forutsatte at den enkelte i et samarbeid med «den andre» økte sin forståelse av hva de drev med og hva de ble involvert i i den viktige samfunnsstilling hver og en hadde. Dette forutsatte at den erfaring hver deltaker i vår virksomhet i fagbevegelsen hadde ble lagt til grunn for arbeidet i kursstua.

Denne bevisstgjøringsprosessen skulle føre fram til at den enkelte søkte å forstå og mestre sin situasjon – til å gripe inn i og arbeide for en endring av de rammer hun/han følte som en hindring både for sin egen og kollektivets praksis.

Jeg tror vi lyktes – men nå? Jeg undres.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 2/2012)