Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, presenterte nylig sin årlige prognose for det globale arbeidsmarkedet. Tallene er dystre. Tre år med økonomisk krise har ført til at sysselsettingen langt fra holder tritt med befolkningsutviklingen. Vi mangler 200 millioner arbeidsplasser. Når man i tillegg vet at det er behov for 400 millioner nye jobber bare for å skaffe den voksende arbeidsstyrken jobber, er utfordringen enorm i en verden hvor mange land står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer.

Den globale arbeidsløsheten er anslått til å være på rundt 6 prosent. Det virker ikke så ille i et europeisk perspektiv. Men går man litt bak tallene ser vi en annen virkelighet. Inkluderer man de rundt 29 millioner menneskene som ikke lenger er registrert som en del av arbeidsstyrken fordi de rett og slett har gitt opp, øker ledighetsprosenten til 6,9. Heller ikke det er en katastrofe i de fleste land. Men da tar vi ikke inn over oss at av de sysselsatte er det 900 millioner arbeidstakere som lever under fattigdomsgrensen på 2 dollar dagen. Og enda mer dystert blir det når 1,5 milliarder mennesker sysselsetter seg selv eller jobber uten lønn i familievirksomheter. Halvparten av alle kvinner har slike utsatte jobber.

I Norge vil de fleste arbeidsløse i stor grad kunne fortsette å leve som tidligere. Barna kan fortsette å gå på skolen; blir du syk vil lege og sykehus være tilgjengelig og i første omgang rammes ikke privatøkonomien verre enn at du kan beholde bil og hus. Og statistisk sett vil de fleste være tilbake i jobb etter en relativ kort periode. I flere europeiske land innebærer i dag arbeidsløshet at livet snus på hodet. Sjansen for å finne seg nytt arbeid er minimale. Privatøkonomien rakner fullstendig og for mange er familie det beste sikkerhetsnettet. Utenfor Europa snakker vi om sult og dyp fattigdom.

ILOs ”Global Employment Trends 2012” dokumenterer at ungdommen er hardest rammet av den globale krisen. Hele 75 millioner av verdens yngste arbeidstakere, 15 til 14 år, er uten en jobb. Ledighetsprosenten er 12,7. Men også her er det grunn til å gå bak tallene. Hvor mange er det som ikke lenger orker å være aktiv arbeidssøker? Hvor mange skjuler ledigheten som elev eller student, der det er mulig? Og hvor mange utnyttes brutalt av kyniske arbeidsgivere?

Også i Norge merker vi den globale arbeidsløsheten. I storbyene vandrer det fremmede mennesker rundt uten arbeid eller noe sted å bo og sove. De kan snakke spansk eller gresk. Og på en rekke områder opplever norske arbeidstakere at de utkonkurreres på lønn, arbeidstid og andre arbeidsvilkår.

For oss som har opplevd år etter år med økonomisk vekst og økt kjøpekraft er det vanskelig å forstå hva som nå er i ferd med å skje. Det er heller ikke enkelt å forutse hva konsekvensene blir. ”Vi sitter på en tidsinnstilt sosial bombe,” sier John Evans i OECD. Han peker på at de siste tre tiårene har ulikhetene i inntekt vokst i 17 av 24 OECD-land hvor det er tilgjengelig statistikk.

Det eneste som er sikkert er at Norge også vil bli rammet hardt hvis den dystre utviklingen fortsetter.