Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det er mulig det er som dikteren Jan Erik Vold skriver i de to siste verselinjene av «Nyttårsdiktet (nærmest reprise)» at «det er håpløst og vi gir oss ikke».

Spørsmålet om EUs vikarbyrådirektiv bør innføres eller ikke, er ikke noe lett spørsmål, det må innrømmes. Noen er sikre, andre tviler, mange frykter for konsekvensene. At frykten må komme tiltalte, det vil si norske arbeidstakere, til gode – synes rimelig. Og som med veldig mange vesentlige spørsmål i arbeidslivet: her er arbeidsgiver og arbeidstaker på hver sin side – og ikke, sånn noen later til å tro, i den berømmelige samme båten.

For arbeidsgiverne er det av flere årsaker en fordel å kunne skalte og valte med innleie av vikarer. I deres terminologi kalles dette fleksibilitet. For de fleste arbeidstakere som primært ønsker faste, sikre og ordnede arbeidsforhold, er denne form for fleksibilitet en utvetydig ulempe. Det er overhodet ingen grunn til å tro at arbeidsgiverne er «snille». De er svært sjelden det. Heller ikke norske arbeidsgivere. Kreative arbeidsgivere, kaller LO-leder Roar Flåthen noen av dem. Og mener ikke noe spesielt positivt med det.

Jon Erik Dølvik, seniorforsker i Fafo skriver i en kronikk i Dagsavisen at «Fagbevegelsens krav om opprydding i bemanningsbransjen er tydelig, men å gi avkall på direktivfestet likebehandling kan være et høyt spill med svært usikker gevinst». Han tenker på at en annen regjering enn dagens rødgrønne raskt kan endre arbeidsmiljøloven i den retning den - og ikke fagbevegelsen - vil. Et EU-direktiv er ikke fullt så enkelt å endre fra norsk jord. Dølvik har sjølsagt et poeng. Men det er neppe godt nok.

Anders Skattkjær, nestlederen i Fellesforbundet sier til DN: «Med NHO i spissen har alle de store arbeidsgiverorganisasjonene gått ut og sagt at norsk lov må endres (han tenker på arbeidsmiljøloven). Det er fullt mulig at regjeringen har rett. Men når de ene parten viser at de har til hensikt å sette dette i spill, så skaper det usikkerhet». Dette er ikke bare et godt poeng, et godt resonnement, det er også en presis analyse. Usikkerheten er reell.

Det bør være et tankekors for Arbeiderpartiet at den beste og varmeste støtten for å implementere EUs vikarbyrådirektiv får Ap fra NHO. Partiet står altså på arbeidsgivernes side, ikke på arbeidstakernes. Ap har gjort dette ved enkelte tidligere anledninger også – det har de vunnet lite på.

Arbeiderpartiet og LO har en lang tradisjon for å bli enige om viktige spørsmål som angår arbeidstakerne. Avgjørelser har riktig nok ofte vært tatt på kammerset, men skitt au! Den udemokratiske «noen-har-snakket-sammen-kulturen» er et fenomen jeg ikke har spesielt sansen for, men det er liten grunn til å tro at fenomenet er avgått ved døden sjøl om Konrad Nordahl, Einar Gerhardsen og Haakon Lie ikke lever lenger. Så hvorfor er denne strategien ikke forsøkt i dette tilfelle? Eller kanskje er den det, men for en gangs skyld gikk det ikke?

Og hvor er det fagligpolitiske samarbeidet mellom Ap og LO, samarbeidskomiteen som de borgerlige partiene hater som pesten? Den samarbeidskomiteen som mange arbeidstakere bruker som grunn for å melde seg inn i et LO-forbund. Samarbeidskomiteen, riktig brukt, gir nemlig LO en enorm politisk makt og påvirkningskraft. Hvorfor har de ikke kommet til enighet her?

Ap og LO på kollisjonskurs i vikarbyrådirektivsaken er en åpenbar tap-tap-situasjon og ingen fordel verken for norske arbeidstakere eller norsk arbeiderbevegelse.

Med all respekt for Arbeiderpartiets stortingsgruppe og deres politikere for øvrig – det er LOs medlemmer og deres tillitsvalgte som kan norsk arbeidsliv og som veit hvor skoen trykker. Ja, ikke bare det: Det er også LOs medlemmer og deres tillitsvalgte som har skoene på. Her rusler de aller fleste av Aps tillitsvalgte rundt i bare sokkelesten. Det bør både statsminister Stoltenberg og arbeidsminister Bjurstrøm i hvert fall kunne være enige i. I denne saken er det Ap som må snu, ikke LO.

Hvis Ap ikke bøyer av og må søke støtte hos Høyre i Stortinget for å få gjennom en så viktig arbeidslivsrelatert sak som vikarbyrådirektivet er, så er det som å vifte med en rød klut foran nesa på fagbevegelsen i sin alminnelighet (unntatt Akademikerne og YS), og LO i særdeleshet. Anette Trettebergstuen, Aps arbeidspolitiske talskvinne, har sagt at den virkelige alvorlige trusselen mot arbeidsmiljøloven er et regjeringsskifte. Det har hun muligens rett i, men den beste søknaden om et regjeringsskifte er jeg likevel redd Ap sjøl leverer om de ikke hører på LO i denne saken.

Er det et ørlite håp om at Ap tar til vettet?