Fotballens tragedier
Er det noe galt med selve fotballspillet? Eller er det tilfeldigheter som avgjør hvor mange som risikerer livet som tilskuere?
odd.arne.olafsen@lomedia.no
Er det noe galt med fotballen – som sport, underholdning eller fenomen? Er det sider ved selve spillet ute på banen som framkaller så oppkokte følelser at det renner over for noen av tilskuerne – med fatale konsekvenser som resultat? Neppe. Men nok en gang er fotballen rammet av tribuneaktiviteter med mange dødsfall som fasit. Hvorfor må det være sånn?
Idretts- og sportsaktiviteter har en iboende underholdningsverdi i seg selv. Nettopp konkurranseelementet utøverne imellom er det som trigger engasjementet og begeistringen for at akkurat «mine» utøvere skal gå av med seieren. Noen ganger kan det bli så ulidelig spennende at det nær sagt påvirker deler av kroppsfunksjonene. Men å ta med meg kniver og brannbomber til stadion for å ha noe å drive med hvis «mine» går på et forsmedelig tap? Nei. Nei, og atter nei!
Men noen gjør det faktisk. Nå senest i et lokaloppgjør i egyptisk fotball der opptøyer blant et av lagenes tilhengere medførte 77 dødsfall og ytterligere 178 tilskuere med forskjellige skader. Enda en gang, altså. For fotballen har opparbeidet seg et elendig rykte. Med den siste tragiske hendelsen i Egypt har – så langt det har vært mulig å registrere – 1.366 mennesker mistet livet som fotballtilskuere gjennom 66 etterkrigsår. Noen etter en stadionbrann, men de aller fleste etter opptøyer og bråk. Det er mer enn 20 unødig tapte liv årlig. Ingen annen sportsgren er i nærheten av en tilsvarende tragisk statistikk.
Det er et velkjent fenomen at det finnes gjenger og grupperinger som bruker fotballstadioner som arenaer for uprovosert vold overfor tilfeldig utvalgte ofre. De er ikke der for fotballens skyld, men har helt andre motiver for deltakelsen i det som skulle være en sportsfest. I fotballmiljøene legges det ned store ressurser på å holde disse gjengene i sjakk, og helst luke dem ut av selve arenaen. Mange er tatt og har fått sin ganske strenge straff. Likevel er rekrutteringen av nye bøller tilsynelatende ustoppelig.
Vi må prise oss lykkelige for at andre idrettsgrener ikke er betent med dee dødelige fenomenet fotballen er beheftet med. Det er lett å bli nostalgisk for sammenlikningens skyld, men tenk tilbake til 1994-OL på Lillehammer der et bortskjemt norsk hjemmepublikum skal heie fram nok en norsk gullmedalje på den avsluttende og krevende femmila. Når det utover i løpet blir klart at det norske gullet ikke blir noe av, skjer det et merkverdig skifte av favoritt. Og idet Vladimir Smirnov fra Kasakhstan suser inn på stadion til seier, roper minst 120.000 engasjerte tilskuere (aller flest nordmenn) «Smirre! Smirre! Smirre!». Gullvinner Vladimir blir så forfjamset at han nesten stopper opp.
Denne hendelsen har ikke til hensikt å hausse opp oss selv som gode tilskuere, men viser at de er mulig å akseptere og applaudere den gode prestasjonen, uansett om egne favoritter skulle svikte. Det forbauser også at eksempelvis ishockey, med sin voldsomme kroppskontakt under spillets gang, har ganske veloppdragne tilhengere, uansett tap eller seier. Og når selv svært engasjerte serbere klarer å fordøye et tomåls finaletap mot Danmark i håndball på hjemmebane, har en del såkalte fotballtilhengere ganske mye å lære, for både fotball og andre sportsgrener fortjener både engasjementet og følelsene som vi tilhengere og tilskuere bærer med oss. I den grad noen måtte sitte med fasitsvaret på hvordan vi skal unngå ytterligere tapte liv på tribunene, må vi stille opp og gi fotballen et bedre rykte. Nesten 1.400 tapte liv representerer en trist, unødig og fryktelig virkelighet.
