Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Mennesker har betalt skatter og avgifter så lenge vi har levd i relativt siviliserte samfunn. Og få ting har en evne til å utløse så sterke reaksjoner som en urettferdig eller meningsløs skatt. I Norge har den rødgrønne regjeringen langt på veg avpolitisert skatt. Med sin mangeårige garanti om at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal være uendret, har man fjernet ett av de borgerliges sterkeste kort. Samtidig er man i ferd med å avkle myten om at det norske skatte- og avgiftsnivået er skyhøyt. Tvert i mot viser internasjonal statistikk at vi samlet sett ligger godt under en rekke andre land som vi vanligvis sammenligner oss med.

Undersøkelser viser at folk stort sett betaler sin skatt med fatning. Litt ut fra spørsmålstillingen er vi også villige til å betale mer til fellesskapet hvis resultatet blir bedre skole, mer helse og omsorg. Bakgrunnen for en slik vilje til å yte over skatteseddelen er en overbevisning om at vi alle tjener på modellen. I tillegg til at de fleste av oss mener det er rettferdig at de som har mye, betaler litt mer. Sluttsummen blir et relativt solidarisk og harmonisk samfunn som både fattig og rik ser seg tjent med.

Men skal modellen overleve må den levere. En dansk undersøkelse bekrefter at den sterke velstandsveksten i våre nordiske land kan inneholde spiren til en ny og vanskelig debatt om skatt og fellesskap. To av fem dansker med en samlet inntekt på over 800 000 kroner i husstanden er misfornøyd med det de får igjen av sine skattekroner. I Danmark har man blant annet hatt en sterk vekst i private helseforsikringer og andre private alternativ til fellesskapsløsninger. Også i Norge blir det stadig mer vanlig at vi velger private tilbud når det offentlige ikke kan levere på tid og kvalitet.

Det enkle svaret er naturligvis at offentlig sektor må være konkurransedyktig. Skoler, barnehage, eldreomsorg og helsetilbud må kvalitetsmessig være på høyden med hva som finnes av private tilbud. Det er en håpløs utfordring fordi det offentlige skal levere alt til alle, mens det private kan konsentrere seg om det lønnsomme. Her er det behov for politisk kløkt. Samtidig er det viktig ikke å glemme markedsføringen. Hver eneste dag blir vi massivt bombardert med kommersielle budskap som undergraver fellesløsninger. Klarer vi ikke å svare på de angrepene hjelper det ikke om skolen eller sykehjemmet er best. Da har vi tapt kampen om folks hoder.