Jeg har ikke tenkt så mye på ishockey siden den gangen, men nå må jeg sette ned noen linjer. Tidligere i vinter gikk det nemlig en besettelse gjennom en drøyt 60 år gammel kropp og sjel. Er jeg fortsatt i stand til å gå på skøyter, for ikke å snakke om å ta noen dragninger med kølla? Da en gjeng med drøyt 30 år yngre gutter, deriblant mine to sønner, skulle møtes på Valle kunstis til en liten økt, var jeg glad for å bli spurt, for å si det sånn. I parentes bemerket kan jeg nevne at jeg har et Oslomesterskap med Skeid fra sånn cirka 1964, altså for 48 år siden. Senere har det vært så som så med oppfølgingen. Så nå var spørsmålet: Er det mulig å sette fart med skøytene, klare å utføre noen tekniske finesser av enkleste slag, gå forbi en mann på motstanderlaget..? Vel og merke uten å bli støl som en stokk dagen etter, og uten å få krampe.

Nå har jeg hatt seks økter på isen, hvorav tre med barnebarn og tre med kølle. Selvsagt har det ikke vært de store spurtene, heller ikke de store raidene. Men likevel, jeg har vært en av gutta, ikke falt helt igjennom, ikke blitt fullstendig parkert. Det har blitt noen dragninger, et raid fra egen banehalvdel som endte i mål og noen assists. For en mann i min alder har det vært noen skjellsettende timer på isen. Jeg har vist at jeg ikke er moden for pensjonering, i hvert fall ikke fra skøytebanen. Det har inspirert til planer om et par økter til før sesongen er over.

Om ti år skal jeg leie Jordal Amfi en sen lørdag kveld sammen med elleve andre. Da blir det seks mot seks med fullt utstyr og ikke en mann under 70 år. Hjertestarter og ambulanse i nærmeste omgivelser. Det blir et syn for guder.

SHC

PS: Har de egentlig egen hockeyspalte i «Vi over 60»?

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 3/2012)