Karin Sveen

Visste dere at bortimot åtti prosent av amerikanerne ikke har pass, noe som betyr at de aldri har vært i utlandet? Tallet kan få oss til å stusse, men har ikke alene sin årsak i fattigdom. USA er ikke bare et land, men et kontinent det tar seks timer å krysse med fly. Bor du i San Francisco og skal besøke søstera di i Washington, er det i tid som å reise til det fjerne Østen for oss.

I min egen oppvekst kunne sjøl ei innenlandsreise være uoppnåelig, det var for dyrt. De var heldige de som hadde en far som jobbet på jernbanen, for da fikk hele familien en gratis ferietur med tog i året. Slik var det ikke på plateverkstedet der faren min arbeidet, det vanket ikke akkurat frynsegoder! Men vi hadde våre utflukter, og her skal jeg fortelle om en av det fineste.

På sekstitallet hadde far fått kjøpt seg en førkrigsmodell av bilmerket Bedford. Den var blekgul og fin, men ikke i kjørbar stand. Planen var å reparere den pø om pø etter hvert som pengepungen tillot. Bedforden hadde små vinduer og digre skjermer med svarte skvettlapper. Den sto på en parkeringsplass, og det var bare et tidsspørsmål før bilsakkyndig ville godkjenne den og sette på skilt. Men sommer ble vinter og vinter sommer, og vi gikk i snø og sol og kikket på bilen. Med den skulle vi ta rakleturer på bygda, med kaffe, brødskiver og ullteppe å sette oss på langs veien.

Dagen kom da en arbeidskamerat av faren min kom kjørende og slepte bilen ned på verkstedområdet. Håpet vokste. Den ble stående innafor gjerdet ved portvakta, og da sommerferien kom, våknet motoren til liv. Dermed var vi klare for vårt livs første eventyr i egen bil! Det var ikke et menneske å se mellom mursteinsveggene på fabrikkbygningene. Bensinen rev oss i nesa, det var lukta av velstand og framtid. Karosseriet rista og skalv ved oppstart, og så begynte bilen å rulle med et rykk.

Vi ungene satt i baksetet og så mor og far foran oss som majesteter. Dette var i Hamar, og verkstedet lå helt nede ved Mjøsstranda der sola stod i vannet og blendet. Motoren malte som ei mektig katt, og vi satt der og myste. Far kjørte sakte, så vi kunne få med oss alt, mursteinsvegger og støv, og sannelig kom ikke toget fra Trondheim susende utafor portvakta. Vi satt i bilen med nedrullede vinduer og vinket og virret med hodet ettersom vognene med reisende ramlet forbi på vei mot store byer. Så kjørte vi videre, runde på runde til vi tok ei pause nede ved stranda, spiste brødskiver med saft og kaffe til mens motoren fikk hvile, og sola skrådde over Mjøsa og nærmet seg Nes ved Helgøya. Verden vokste, vi var ikke lenger på verkstedtomta, men på vår første reise! Det ble også den siste, for en dag hadde noen i nattas mulm og mørke fylt grus og gras på bensintanken, og en ny tank på førkrigsmodellen kom aldri.

Ja, vi er verdens mest reisende folk, men la oss ikke ta det som en selvfølge!

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 3/2012)