Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Økonomiprofessor Kalle Moene lanserte «Gnierindeksen» i Dagens Næringsliv for fem – seks år siden. Indeksen viser hvor mange fattige som kan bringes ut av ekstrem fattigdom for et beløp som tilsvarer gjennomsnittsinntekten i samfunnet. I en del land skal det lite til å få de ekstremt fattige ut av deres vanskelige situasjon. Men når «omfordeling» nærmest er et fremmedord, blir det vanskelig.

Verstingene er land med stor rikdom og store forskjeller. Der kan man ved en liten skatteøkning for flertallet bringe de ekstremt fattige ut av sin situasjon. Flere land kan avskaffe mye fattigdom ved omfordelingsmekanismer tilsvarende en liten fattigdomsskatt på all produksjon.

Da gnierindeksen ble lansert, lå Argentina, Costa Rica, Ukraina og Tyrkia dårligst an. For Argentina viste tabellen at et beløp på størrelse med gjennomsnittsinntekten per innbygger kunne finansiere støttetiltak som ville få 680 personer ut av fattigdommen. Ved omfordelingstiltak tilsvarende en skatt på produksjon på 0,01 prosent ville alle de 3,3 prosent ekstremt fattige kommer over fattigdomsgrensen.

Moene opererer også med en tabell over land med mere enn ti prosent ekstremt fattige. Her topper Sør-Afrika verstinglisten. Landet har store rikdommer og kan avskaffe den ekstreme fattigdommen for sine 11 prosent av befolkningen med relativt beskjedne omfordelingstiltak. Sør-Afrika er et tragisk eksempel på at en stor omveltning, avskaffelse av apartheidsystemet, ikke har skapt en likere fordeling av ressursene.

Et av FNs tusenårsmål er å halvere verdens fattigdom innen 2015. Gnierindeksen kan være et redskap for å få et mer bevisst forhold til hva det innebærer. I artikkelen «Gnierindeksen – et mål på verdens gjerrighet» skrev Jo Thori Lind og Kalle Moene for noen år siden at andelen av verdens befolkning som lever på mindre enn 2 dollar dagen har gått litt ned, fra 51 til 44 prosent fra 1975 til 2005. Men samtidig har inntekten per innbygger blitt omtrent dobbelt så høy.

I 1975 kunne den ekstreme fattigdommen i verden avskaffes med en skattesats på fem prosent av de ikke-fattiges inntekt, i 2005 kunne den avskaffes med en skattesats på under to prosent. Likevel går reduksjonen av fattigdom alt for sakte i forhold til FNs mål.