Striden om vikarbyrådirektivet har blitt en såpeopera uten like, mener Unge Høyres Andreas Strandskog.

Stortingsrepresentant Steinar Gullvåg mener at «motstanden (mot vikarbyrådirektivet red. anm.) bygger på en ubegrunnet frykt.»

I et forsøk på å rydde opp kommer leder av Europa-utredningen, juristprofessor Fredrik Sejersted, på banen i Aftenposten i går. Han mener debatten om vikarbyrådirektivet er «forvrengt og misforstått» . Han sier videre: «Det er åpenbart at direktivet gir en bred åpning for å videreføre nasjonale begrensninger på vikarbruk. Jeg har lest mange direktiver i mitt liv, men sjelden sett et så klart handlingsrom. Det framgår tydelig av artikkel 4 i direktivet.»

Sejersted er en av de få som peker på kjerna i diskusjonen om direktivet. Kjerna i striden om direktivet er ikke likebehandlingsprinsippet i forhold til vikarer. Det er alle enige om.

Stridens kjerne er vikarbyrådirektivets artikkel 4-1.

I artikkel 4-1 heter det: «Forbud mot og restriksjoner i anvendelsen av vikararbeid kan kun begrunnes i allmenne hensyn for å beskytte vikaransatte og krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.» (min oversettelse fra dansk)

Første del av setningen sier egentlig at det er ulovlig med forbud og restriksjoner i anvendelsen av vikararbeid. Hovedregelen er at vikararbeid skal være lovlig.

I andre delen nevnes når det er lov å vedta forbud mot eller legge restriksjoner på vikararbeid. Dette kan begrunnes i fire forhold:

– Beskytte vikaransatte

– Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

– Behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked

– Forebygge misbruk

Det er disse fire forholdene Sejersted peker på vil gi regjeringa «et klart handlingsrom» . Det er også de fire forholden LOs og regjeringas jurister har vurdert og konkludert med at Norge kan beholde dagens regler selv etter at vikarbyrådirektivet har blitt norsk lov.

Dagens regler sier at det bare er lov å ha folk ansatte midlertidig (aml 14-9) og leie inn (aml 14-12) i fem situasjoner:

– Når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten,

– For arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat),

– For praksisarbeid,

– Deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten,

– For idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten.

I praksis er det bare det første punktet som åpner for omstridt bruk av vikarbyråer.

Juristene i NHO mener at vikarbyrådirektivets unntak ikke er sterke nok til å at vi kan beholde dagens arbeidsmiljølov. De vil fjerne Arbeidsmiljølovens §14-12 som begrenser vikarbyråenes arbeid. Faller den paragrafen, vil også Arbeidsmiljølovens § 14-9, måtte gjøres om.

I så fall vil det ikke være igjen noen restriksjoner på midlertidige ansettelser. Dette vil har store konsekvenser for den enkelte, norsk arbeidsliv og fagbevegelsen; rett og slett hele den norske modellen.

Vikarbyråmotstanderne stoler ikke på vurderingene som LOs og regjeringas jurister, og for den saks skyld, Fredrik Sejersted, gjør. For arbeidsgiverne har allerede varslet at de vil bringe Arbeidsmiljølovens §14-12 inn for Eftas overvåkingsorgan ESA, og om nødvendig inn for Efta-domstolen.

Hvis Efta-domstolen gir NHO rett, vil alle demninger mot faste ansettelser briste.

Har vi grunn til å stole på at Efta-domstolen vil påføre arbeidsgiverne et tap i denne saken?

Det er grunn til å minne om at det er under en måned siden Efta-domstolen felte en avgjørelse som åpner for å rasere sentrale bestemmelser i Verkstedsoverenskomsten.

Dette til tross for at LOs jurister var svært optimistiske på forhånd.

I bunn og grunn baserer motstanden mot direktivet seg på frykt for hva Efta-domstolen kan finne på. Og selv om jussprofessor Sejersted mener at regjeringa har stort handlingsrom, har den siste tida vist at frykten for konsekvensene av vikarbyrådirektivet, slett ikke er noen «ubegrunnet frykt».

Efta- (og EU-) domstolens avgjørelser taler sitt eget språk.