Av Even Tømte, frilansjournalist

Regjeringens mye omtalte klimamelding er på vei. LO-økonomene Knut Thonstad og Eystein Gjelsvik benyttet i forrige uke anledningen til å legge bredsiden til og be om at oljenæringen og industrien som er underlagt EUs kvotemarked skal fredes for klimakutt. Regjeringen blir bedt om å droppe klimaforlikets enighet («klimaforkjempernes mål» som NRK kaller det) om at to tredeler av norske klimakutt skal skje innenlands.

http://www.nrk.no/okonomi/vil-droppe-store-klimakutt-hjemme-1.7999942.html

Siden kvotemarkedet ikke fungerer optimalt, forteller NRK, mener LO-økonomene at kutt i kvotepliktig sektor kun vil flytte forurensning til andre land. Selv om oljenæringen ikke kan flytte, frykter de industridød i andre sektorer.

Og her er vi kanskje ved sakens kjerne: LO har ikke egentlig noen klimapolitikk, kun en industripolitikk. Og heller ikke den er spesielt god.

LO presiserer at synspunktene Thonstad og Gjeldsvik legger fram står for deres egen regning, men de ligger uansett ikke langt fra det sjefen sjøl har sagt. Det er ikke lenge siden LO-høvding Roar Flåthen etterlyste en «mer realistisk tilnærming» til hvor stor andel av klimakuttene som skulle tas i Norge.

http://www.lo.no/Presse/Pressemeldinger/Faginnspill-fra-LO-okonomer-/

For de av oss som både har jobbet noen år i fagbevegelsen og sovet dårlig en del netter etter å ha satt oss inn i hvilke konsekvenser klimaendringer får og kan få, er dette vondt å lese. En realistisk tilnærming som tok utgangspunkt i fysiske lover og realiteter, snarere enn i interessene til de som eier eller jobber i industrien, ville konkludere med at det må kuttes langt mer enn hva klimaforliket legger opp til, både i Norge og andre steder i verden.

Klimaspørsmålet har blitt en gigantisk stollek. Alle vil at det skal kuttes, men ingen vil gjøre det selv. Og alle har gode grunner for hvorfor noen andre skal gjøre det. Vi liker å skryte av at vi har verdens reneste industri (selv om det for oljeindustriens del ikke er tilfelle, og vi uansett slipper ut mer per hode enn de fleste land). Utviklingslandene har lavere utslipp, krever kompensasjon for en historisk forfordeling og trenger økonomisk vekst for at store deler av befolkningen skal komme seg ut av absolutt fattidgom.

http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2192

Økonomene kan ha et poeng innenfor en rent minimalistisk rasjonalistisk analyse. Problemet er at hvis alle tenker slik, så er det ingen som tør å kutte. Norge kan bruke pengene vi har tjent på å bidra til klimaendringer ved å kjøpe oss fri fra våre egne utslippskutt. Da går vi imidlertid også glipp av den innovasjonen og omstillingen av produksjonen som hører med strengere krav. Samtidig er det ikke utelukkende kostnadsnivået som bestemmer hvor industri lokaliseres. I så fall ville Norge vært avindustrialisert for lenge siden. Som Trine Skei Grande påpeker er alt dyrt i Norge.

LOs jobb er å forsvare sine medlemmers interesser. Mange av dem jobber fremdeles i industrien. Men en omlegging til en mindre karbonintensiv økonomi vil komme uansett. Spørsmålet er hvor smertefull overgangen skal være. For Flåthens og LOs del handler det også om fagbevelsen vil være en del av løsningen eller problemet, om den vil bevare noe av sin innflytelse i samfunnet eller gå til bunns sammen med karbonindustrien.

Kalkulatortriks om hvor mye det koster å kutte her og der kommer likevel ikke utenom at man må produsere og livnære seg på en helt annen måte enn man gjør i dag, om man skal ha noe håp om å begrense de verste skadevirkningene av den globale oppvarmingen. Helst nå, men i hvert fall om tyve eller femti eller hundre år. Også i Norge.

Dette har store deler av fagbevegelsen skjønt. Faglige aktivister har nemlig sagt og tenkt mye fornuftig om klimapolitikk.

LO selv har en klimastrategisk plan, som inneholder en anerkjennelse av at «Klimatrusselen er så alvorlig for alt liv på jorda, at det ikke finnes noe alternativ til å ta den på alvor» – et sitat tilskrevet Flåthen selv, som pryder forsida på trykksaken. Fagbevegelsen har både internasjonalt og i Norge vært opptatt av «rettferdig omstilling» – som betyr at nødvendige omlegginger av økonomien skal skje på en måte som tar hensyn til arbeiderne som blir rammet av omleggingene. Vilje til endring, altså, basert på en grunnleggende forståelse av at business as usual verken er ønskelig eller mulig å fortsette med.

Den Internationale Faglige Samorganisasjon, ITUC - «verdens-LO», om man vil – vetok i forbindelse med klimatoppmøtet på Bali i 2007 en resolusjon som blant annet sier: «argumentet om beskyttelse av arbeidsplasser har ofte blitt brukt, av regjeringer i visse industriland, for å unngå å gjennomføre utslippsreduksjoner. Samtidig kommer det frem flere bevis på at en politikk som streber etter å begrense klimaendringene har ført til positive effekter for sysselsettingen. Fagforeningene mener at klimaendringene representerer en potensiell positiv mulighet til å skape arbeidsplasser, basert på et bærekraftig og rettferdig samfunn.»

(Flåthen i 2011: «Vi trenger nå en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimakuttene som skal tas i Norge.»)

ITUCs resolusjon slår også fast at «Fagforeninger er klar over at visse sektorer vil lide under planer som har som mål å begrense klimaendringene» og «aksepterer at endringer i visse sektorer er nødvendige».

Flåthen har derimot tidligere uttalt at han vil kutte mindre i Norske utslipp fordi norske kutt kan føre til den forurensende industrien kan flytte seg andre steder – såkalt «karbonlekkasje». Like store utslipp, mindre penger og arbeidesplasser til oss. Et eksempel fra i fjor er amerikanske Alcoa, som fikk nei til å etablere et aluminiumsverk i Finnmark, basert på norsk gass, uten rensing av CO2. LO er imidlertid ikke redd for å insistere på særnorske krav til lønns- og arbeidsforhold, selv om det sikkert har bidratt til at enkelte bedrifter har valgt å flytte butikken til lavkostland.

Erkjennelsen av at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere klimagassutslipp effektivt kan med fordel kombineres med erkjennelsen av at den internasjonale utviklingen er ujevn. Dersom de som utgir seg for å ha den mest framskredne klimapolitikken skal bruke sin egen fortreffelighet som argument for å velte utslippsforpliktelser over på andre, kommer man ingen vei.

Flåthen har tidligere uttalt at «Solidaritet og rettferdighet er grunnleggende for fagbevegelsen, også i klimasaken». LO slår fast at «kampen mot klimaendringer» også er «en kamp mot fattigdom og for solidaritet med alle mennesker på jorda». Verden slipper ut mer klimagasser enn noen gang. Norske utslipp er langt høyere enn vi har forpliktet oss til, og voldsomt mye høyere enn hva verden tåler. Dersom vi skal be fattigere land med lavere utslipp gjøre jobben for oss, skylder LO å forklare oss på hvilken måte dette er solidarisk og rettferdig. Alternativt kan vi jo sette vår lit til de som er enda rikere og slipper ut enda mer enn oss, men da er vi virkelig i trøbbel.