Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

SEKO (Facket för Service och Kommunikation), den svenske parallellen til LO Stat, har nylig gjennomført en undersøkelse blant SEKOs medlemmer i kriminalomsorgen. Konklusjon: Det blir farligere innenfor murene når alenevaktene øker. 54% har det siste året blitt truet eller utsatt for vold på jobben. Forholdene blir bare verre og verre.

I norsk kriminalomsorg er det en stund siden det ble gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse, men vi veit at situasjonen i Norge er veldig lik den i Sverige. To ansatte ble slått ned for kort tid siden i Sarpsborg fengsel.

Antall fanger øker, antallet voldsepsisoder øker og arbeidsoppgavene til de ansatte øker. Det eneste som ikke øker er antall ansatte og driftsmidler til fengslene og friomsorgen. Konklusjon: Dårligere arbeidsmiljø i norsk kriminalomsorg.

I arbeidslivets bibel, arbeidsmiljøloven, står det følgende om lovens formål (§1-1), bokstav a: «å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.»

I hvilken grad samsvarer arbeidsmiljølovens formål med den faktiske arbeidssituasjon i dagens norske kriminalomsorg?

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) har i lengre enn lang tid fortalt de som ønsker å høre at bemanningen i kriminalomsorgen i dag er så mangelfull at de ansatte nesten bare får tid til rutinearbeid.

I arbeidsmiljølovens §4-2, om krav til tilrettelegging, medvirkning og utvikling, står det blant annet om utformingen av den enkeltes arbeidssituasjon at: «det legges til rette for at arbeidstaker gis mulighet for faglig og personlig utvikling gjennom sitt arbeid.»

Hvilken arbeidstaker ansatt i norsk kriminalomsorg i dag opplever en «faglig og personlig utvikling gjennom sitt arbeid»?

Det utdannes årlig en mengde unge, ambisiøse fengselsbetjenter i Norge som på Fengselsskolen lærer at de skal ut i fengslene å gjøre en forskjell, de er fulle av glød. Jeg har snakket med en del av dem bare noen måneder etter at arbeidskarrieren er startet. Gløden er ikke der lenger.

Kriminalomsorgen er mer politikerstyrt enn mange andre etater fordi den heldigvis er offentlig styrt. Det er regjering og storting som bevilger midlene, det er politikerne som legger de fleste og viktigste premissene.

Jeg har fulgt norsk kriminalomsorg tett i 12 år. I denne perioden har justisministrene hett Dørum, Harlem, Storberget og Faremo. Og statsministrene Bondevik og Stoltenberg. Noen av dem har vært bedre enn andre, men felles for dem alle er at ingen har gjort særlig mye når det gjelder å ruste opp kriminalomsorgen som anstendige arbeidsplasser sånn at de er mer i samsvar med arbeidsmiljøloven.

Jeg er ingen tilhenger av at kriminalomsorgen skal bli en stor etat der det fins et fengsel og et kriminalomsorgskontor på ethvert gatehjørne. Snarere tvert imot. Et samfunn hvor kriminaliteten tiltar er ikke det samfunnet jeg ønsker meg. Jo flere fengsler, desto flere kriminelle. Forskning dokumenterer dette.

Kriminalomsorgen er nødvendig. Fengsler og friomsorgskontor har i like stor grad som alle andre arbeidsplasser krav på et godt arbeidsmiljø. På arbeidsplasser der trusler og vold utgjør en stor del av arbeidsdagen, er det ikke godt å være.

NFF har påpekt dette i årevis. Men NFF er små, de har under 3000 arbeidsføre medlemmer. Nå er det snart på tide at store LO slår i bordet. NFF trenger hjelp!

Jeg er klar over at NFF beskriver nåværende justisminister Faremo som lydhør, men den skillingsvisa med det refrenget har jeg hørt før – det sporet er rett og slett utslitt. Det minner altfor mye om DDE og «det går likar no». Det er resultatene som teller.

Norsk fagbevegelse, representert ved LO, har en unik posisjon i det norske samfunnet. LO har makt. Få om noen steder i verden i dag har vi en fagbevegelse med så stor innflytelse på samfunnsutviklingen som norske LO.

LOs viktigste påvirkning på utviklingen av norsk arbeidsliv går via det berømte trepartssamarbeidet hvor myndighetene og arbeidsgiverne (NHO) også er med. Med en rødgrønn regjering er det vel ikke for fjernt å hevde at sett fra fagbevegelsens side, så er NHO den største bremseklossen i dette samarbeidet.

I arbeidet med å bedre arbeidsforholdene i norsk kriminalomsorg spiller ikke NHO noen rolle, her er vi i praksis mer over på et topartsforhold. Her er det staten som er arbeidsgiver, her er altså politikerne arbeidsgiverne.

Det er to hovedgrunner til at bemanningen i norsk kriminalomsorg må økes. For det første vil dette bedre muligheten til å hjelpe fangene tilbake til samfunnet på en human og verdig måte. For det andre vil det forebygge vold og trusler sånn at arbeidsmiljøet for de ansatte bedres.

Den første grunnen er av mer samfunnspolitisk art og noe fagbevegelsen utenfor NFF ikke trenger å prioritere høyest, den andre grunnen er imidlertid midt i fagbevegelsens kjerneområde og noe LO ikke kan forholde seg passive til.

Hvis ikke LO, i samarbeid med NFF, i mye større grad enn det som nå er tilfelle, kan være med å «presse» fram en bedring av kriminalomsorgen som arbeidsplass, betyr dette etter mitt skjønn bare at LO ikke er enig i at situasjonsbeskrivelsen er som NFF og andre hevder, at LO rett og slett ikke tør eller at det politisk ikke er mulig med dagens rødgrønne regjering.

Trist, tragisk og tankevekkende er det uansett hva årsaken er.