Noralv Veggeland

Utviklingen av revisjonssamfunnet som del av reguleringsstaten har sine konsekvenser. En av konsekvensene er en svekket fagbevegelse. Vi skal se på hvorfor.

Det finnes en nøkkeltrend eller utviklingslinje på makronivå som dikterer og stimulerer utviklingen av reguleringsstaten. Typisk i reguleringsstaten er at politikerne styrer indirekte ved vedtak om lov og regelverk som institusjoner iverksetter, og som overvåkes av rettslige organer. Fagbevegelsen er utenfor dette systemet og mister makt og påvirkningskraft. Omfattende forvaltningsrevisjon og rettslig kontroll skjer såkalt nøytralt uten interesseinnblanding. Det som overvåkes er om institusjonene iverksetter vedtakene i henhold til intensjoner og regelverk, med liten grad av offentlig innsyn. Dette er «revisjonssamfunnet».

Det gjøres i dag omfattende studier av det såkalte revisjonssamfunnet. Allerede i 1997 rapporterte M. Power i boken The Audit Society: Rituals of Verification om forvaltningsrevisjonens eksplosive vekst på alle nivåer, det vil si overvåking og kontroll av at vedtak og reguleringer følges opp og overholdes. I Norge kan Riksrevisjonen, med Jørgen Korsmo som sjef, og Kommunerevisjonen nevnes som mektige stemmer. EU har forsterket utviklingen i retning av å bli et revisjonssamfunn. EFTAs rettslige kontrollorgan, ESA, er klart knyttet til EU og EØS-avtalen, og er sentralt tilsynsorgan i overvåkingen av Norge som EØS-land, altså rettslig overvåking av de mange reguleringene som kommer fra EU og blir til norsk lov og slik skal etterfølges. Dertil kommer de mange statlige tilsynene av typen Kredittilsynet, Helsetilsynet, Mattilsynet, Teletilsynet, Datatilsynet og flere titalls andre. Utviklingen av revisjonssamfunnet henger nøye sammen med utviklingen av reguleringsstaten, og denne statsformen ekskluderer fagbevegelsen.

Reguleringsstaten forsøker å vedlikeholde og utvikle velferdsstaten innenfor rammer gitt ved lov. Det skjer i stadig økende grad etter hvert som offentlig sektor er blitt mer og mer kommersialisert og eksponert for markedet. Regjeringen vektlegger sektorvise lovintervensjoner for å skape markeder ved avregulering for sine virksomheter, men harmoniserer samtidig sin virksomhet ved hjelp av reregulering og økonomiske insitamenter, det vil si korrigering av markeder. Derfor tilveksten av de mange statlige tilsynene.

Reregulering innebærer ny og stadig mer regulering og revisjon, og springer normalt ut av politiske mål, men hvor profesjoner og ekspertkomiteer har utarbeidet forslagene til reguleringer og deres tilhørende insitamenter for realisering. Videre følger så andre ekspertorganer med ansvar for kontroll og revisjon av at regelverket etterfølges. At ekspertkomiteer, organer og tilsyn tar over politikernes og fagorganisasjonenes oppgaver i så stort omfang er kritisk. Det skapes uklare ansvarsforhold og ofte manglende offentlighet og innsyn i utviklingsprosesser, som innebærer at folkestyret, selve demokratiet, trues av autoritær regulering. Dette er normalt, men debatten om implementeringen av EUs vikarbyrådirektiv avviker fra denne tendensen. Her har fagbevegelsen tilrevet seg betydelig innflytelse som kan ende med et veto.

Den såkalte Europautredningen (NOU 2012:2) ble lagt fram i januar 2012. Den bærer navnet «Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU», og dreier seg nettopp om EØS-avtalen og det den innebærer av (autoritære) fremmede reguleringer som Norge må skrive inn i sin lovgivning. EU bestemmer, derfor er vi innenfor, men Norge er ikke medlemsland, derfor er vi likevel utenfor. EU, Den europeiske unionen, preges av svært begrensede virkemidler knyttet til budsjett. Budsjettet relatert til 500 millioner mennesker er bare litt større en det norske statsbudsjettet relatert til fem millioner mennesker. Når vi snakker om EUs ekspanderende rolle gjelder dette ikke bare Unionens territorielle ekspansjon med stadig flere medlemsland, men i like stor grad er ekspansjonen knyttet til en styringsform basert på eksplosiv regulering på stadig nye samfunnsfelt. EU har kontakt med europeisk fagbevegelse, men den er svak, fordi Unionen er hva den er.

Med andre ord, EU tilrettelegger for utvikling gjennom regulering, kontroll og revisjon, men overlater implementeringen og kostnadene til medlemslandene og deres forvaltningsnivåer og næringsliv. Innlemmelsen og implementeringen av det felles europeiske regelverket fører ikke nødvendigvis til forvaltningsmessig felles utvikling, slik det lett kan oppfattes. På grunn av ulike nasjonale forvaltningstradisjoner og styringsmodeller kan også institusjonell ulik utvikling påvises. Denne effekten kommer av det faktum at lover og regelverk som adopteres nasjonalt alltid blir gjenstand for translasjoner og fortolkninger. Denne prosessen tenderer til å skje innenfor en nasjonal forvaltningstradisjon og vurdert ut fra et nasjonalt rammeverk. Men ett utviklingstrekk har EU-tilknyttede stater felles. Statene baserer mer og mer sine styringsprinsipper på regulering etterfulgt av omfattende rettslig kontroll og revisjon, og med en fagbevegelse som svekkes. Felles utvikling på dette feltet er det som skaper revisjonssamfunnet som et felles europeisk fenomen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2012)