Vikarierende motiver
Innsenderen går kraftigt i rette med jusprofessor Fredrik Sejersteds påstand om at motstanderne av EUs vikarbyrådirektiv egentlig er ute etter å svekke hele EØS-avtalen.
På Nye meninger.no 22.02.12 skriver leder av EØS-utvalget, prof. dr. juris Fredrik Sejersted, et engasjert innlegg om motivene til motstanderne av Vikarbyrådirektivet. Mye av det Seiersted skriver inviterer til harselas. Mener Seiersted at det er uhensiktsmessig med omstendelige politiske prosesser som gir folk en anledning til å forstå og mobilisere motstand? Er det usaklig å diskutere de enkelte direktivene i lys av den generelle rettslige, politiske og økonomiske utviklingen i EU?
Når Seiersted fremstiller motstand mot EØS-avtalen som et vikarierende og diskvalifiserende motiv i debatten om hvert enkelt direktiv, da diskvalifiserer han logisk nok samtidig seg selv og samtlige EØS- og EU tilhengere fra å mene noe om det som kommer fra Brüssel. Hans egen rolle er riktignok begrenset til å tolke og tilpasse. Som prof. dr.juris, regjeringsadvokat og landets fremste ekspert på EØS-rett, tolker Seiersted åpenbart EØS-avtalen slik at denne begrensningen også gjelder for alle andre i Norge. Det er interessant. Det kan være både opplysende og underholdende å diskutere om det er EØS eller Seiersteds retorikk som er absurd. Men så går han for langt, og da er det ikke morsomt lenger.
Seiersted skriver: «De som påstår at direktivet vil gjøre det vanskeligere å videreføre dagens begrensninger på vikarbruk tar (derfor) feil. Feiltakelsen er såpass åpenbar at det er vanskelig å forklare den annet enn som resultat av en bevisst kampanje, som i realiteten er rettet mer mot EØS-avtalen enn mot direktivet som sådant».
Den første påstanden har Seiersted hverken juridisk eller politisk dekning for. Seiersteds overbevisning om utfallet av fremtidige rettskonflikter og pågående politiske og økonomiske maktkamper både i EU og i Norge er nødvendigvis basert på tro. Seiersteds tro er åpenbart blind for de tunge trendene i den «dynamiske» rettsliggjøringen av arbeidsmarkedspolitikken i EU. Norske politikeres besvergelser er selvfølgelig verdiløse i dette spillet, selv om de repeteres av en regjeringsadvokat. Seiersteds konspiratoriske forestilling om en bevisst desinformasjonskampanje fra EØS-motstandernes side tyder på at han er blitt vel ivrig i tjenesten.
Kvaliteten på Seiersteds offentlige politiske analyser og konspirasjonsteorier forteller offentligheten også noe om hans vurderingsevne som fagmann. Vi forventer at en ekspert stiller på arenaen med blanke våpen og holder seg for god til å mistenkeliggjøre sine meningsmotstanderes politiske motiver.