Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Noen yrker dør ut av seg selv av forskjellige årsaker, mens andre har et godt liv tilsynelatende inn i evig tid. Slik vi har organisert samfunnet vil behovet for rekruttering til flere sektorer stå foran enorme utfordringer i årene framover.

Velferdsstaten, slik vi kjenner den, krever hundretusenvis av velkvalifiserte ansatte i et bredt spekter.

Dagens undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå forteller at ikke alle kvalifikasjoner belønnes etter innsats og kompetanse. Undersøkelsen viser at stort behov for spesielle yrkesgrupper ikke nødvendigvis betales godt nok over et livsløp. Kort sagt: du kan gjerne skaffe deg høykvalifisert kompetanse, men i et yrkesliv over fire tiår kan du få lite igjen i lommeboka sammenliknet med mange andre.

To av de offisielle satsningsområdene det er rimelig bred politisk enighet om er hele helse-, sosial- og velferdssektoren. I tillegg har vi ambisjoner om et skoleverk og et utdanningssystem som skal gi bredest mulig kompetanse i den framtidige arbeidskraften. SSBs undersøkelse viser et stort gap mellom mål og faktisk hverdag.

Førskolelærere, sykepleiere, sosialfag og helsevern kommer dårlig ut i forventet livsløpsinntekt. Det samme gjør allmennlærere, faglærere og adjunkter. Det betyr at satsningen på velferds- og utdanningssektorene i hvert fall ikke kan friste mest økonomisk når rekrutteringen til yrkene skal sørge for tilstrekkelig arbeidskraft.

En annen morgennyhet i dag var en økende bekymring særlig nord i landet for en tiltakende mangel på rekruttering av faglærte lærerkrefter. Et tankekors er at det samme gjelder mange skoler i Oslos østlige bydel.

Mens den nordlige landsdelen har en mer “tradisjonell” sammensetning av elevbefolkningen, har Oslo øst de mest flerkulturelt sammensatte elevkullene i norsk skoleverk.

Så hvorfor så vidt forskjellige utgangspunkter står overfor samme utfordring, bør noen finne gode svar på. Kanskje har livsløpslønna en del å si, men årsakene må være flere.

En annen presentasjon i dagens medier er en Sentio-undersøkelse som har målt hvor fornøyd norske borgere er med hjemstedet sitt. Folk på bygda føler mer trygghet i hverdagen, men taper for storbyfolket når det gjelder følelsen av tilknytning og tilhørighet til egen hjemkommune. Trivsel og velvære kan måles på mange måter, men sammensetningen og kvaliteten på den lokale velferdsstaten, lokale tilbud av enhver art og et lokalt lønnsnivå må nødvendigvis ha betydning også.

Selv om noen har vært fristet til å avlyse årets tariffoppgjør før det er kommet i gang, er nettopp de årlige lønnsforhandlingene en av nøklene til å forsøke å gjøre noe med de skjevhetene det refereres til ovenfor.

Ulempen med tarifforhandlingene slik vi kjenner dem, er at vår streben etter millimeterrettferdighet lønnsmessig yrkesgruppene imellom, dreier seg om små skritt i fornuftens og moderasjonens tegn. Det er klokt på sin måte, men gjør også at utjevningen tar lang tid.

Samtidig bekreftes det at det verktøyet det norske samfunnet har gjennom de årlige lønnsforhandlingene, ikke har noen rival. Ingen har så langt klart å presentere noe bedre.

En viktig utfordring har partene i disse forhandlingene: Det dreier seg ikke bare om penger og økonomisk forhandlingsresultat. De må samtidig ha blikket langt foran seg og samarbeide nettopp om hvordan rekrutteringen av yrkesgruppene skal sikres og hvordan de i fellesskap skal finne fornuftig avlønning også til framtidas mest etterspurte arbeidskraft.