Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det var en gang et politisk parti i Norge som het Sosialistisk Venstreparti. Historien starter i 1961 med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), et parti som ble til fordi misnøyen med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk var stor på venstrefløyen i partiet.

Norges NATO-medlemskap under den kalde krigen stimulerte til opposisjon. En gjeng rundt avisen Orientering, som ble startet i 1953 og var en slags forlengelse av den intellektuelle gruppa Mot Dag (Norges første tenketank?), sto sentralt i dannelsen av SF. SF-erne var verken sosialdemokrater eller kommunister, de sto et sted midt mellom – de var det tredje standpunkt.

I 1973 så det tekniske valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund dagens lys. Her sluttet SF-ere, moskvakommunister (NKP) og AIK-ere (EU-motstandere i Arbeiderpartiet) seg sammen, fikk 11,2 % prosent av stemmene og 16 stortingsmandater ved 1973-valget – en historisk seier for den politiske venstresida som antagelig i betydning bare overgås av Arbeiderpartiets og Johan Nygaardsvolds maktovertagelse i 1935. Men SV ble ikke lenge i politisk paradis.

I 1975 ble valgforbundet til Sosialistisk Venstreparti med Berit Ås som den første leder. I Store Norske Leksikon, som i likhet med SV også er utrydningstruet, kan vi lese: «Allerede ved valget 1975 viste det seg at SVs oppslutning var tilbake på gammelt SF-nivå. Senere fikk partiet en viss framgang, ikke minst takket være den karismatiske lederen Hanna Kvanmo, og SV ble et radikalt alternativ på venstresiden.»

I SV har markerte lederskikkelser og sinnatagger som Finn Gustavsen, Berge Furre, Reidar T. Larsen og Stein Ørnhøi kjempet for et sosialistisk samfunn. Likevel er det interessant å merke seg at det er kvinnene, for eksempel nevnte Ås og Kvanmo, som står igjen som de mest respekterte. Og all time high når det gjelder oppslutning ved stortingsvalg skjedde i 2001 med 12,5 % og 13 % ved kommunevalget to år seinere. Da var Kristin Halvorsen partileder.

Om Kristin Halvorsens 15 år lange lederskap mener mange mye, men med begrenset plass er det enklest å fastslå at hun er en bauta i SVs historie og har for partiet ivaretatt arven etter Ås og Kvanmo på best mulige måte.

Lørdag gikk Halvorsen av som leder på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm. Audun Lysbakken, som inntil for ei uke siden også var statsråd, ble den nye lederen.

Hele historien om Lysbakkens tid som statsråd kjenner bare et fåtall. Hvis det er sant at han verken av statsministeren eller egen partileder ble presset ut av stillingen, så er det sjølsagt flott at han tok det han sjøl kaller ansvar og gikk av.

At andre politikere og ledere ofte ikke gjør det samme som Lysbakken her gjorde, abdiserer når de har gjort grove feil, gjør imidlertid ikke handlingen hans heltemodig. Verken vi eller SV bør legge lista så lavt at det å ta moralsk og politisk ansvar for sine handlinger, gode som dårlige, er noe som skal premieres. Moralen må være at dette er sjølsagt for en leder. Og særlig for en som lever etter SV-slagordet «Ulike mennesker, like muligheter».

Om Lysbakken er en SV-leder med troverdighet, en som kan få partiet ut av hengemyra, mener mange også mye om. Men det viktigste er hva SVs medlemmer mener. Utsendingene på landsmøtet i Lillestrøm var relativt entydige.

Et politisk parti er ingen koseklubb som dannes for at folk med noenlunde samme politiske synspunkter skal få muligheter til å treffes, få seg interessante jobber og møtes annet hvert år for å velge sine ledere og spise en treretters på kvelden. Et politisk parti er – og skal være – et redskap for politiske ideer og handlinger.

Går en hammer i stykker, er det ikke synd på hammeren. Men trist fordi jobben hammeren skulle brukes til ikke kan utføres. Hvis Lysbakken skulle mislykkes med å bringe SV ut av den politiske hengemyra, så er det verken synd på ham eller SV.

Det er først og fremst trist for de som har politiske ideer og vyer til venstre for Arbeiderpartiet, og som ikke finner seg til rette i landskapet rundt partiet Rødt. Jeg tror dette politiske terrenget er større enn mange av dagens SV-ere tror.

Og er det ikke mange der, så kan det bli det, for å si det med en liten omskrivning av Henrik Ibsen. Så får heller Lysbakken si at SV må ut av nisjen og erobre nytt land. Jeg tror det nye landet er det gamle, justert med briller fra det tjueførste århundre.

Hvorfor kan ikke de SV-ere som ideologisk sett er sosialdemokrater melde overgang til Arbeiderpartiet sånn at de som står på det ideologigrunnlaget som en gang var SFs/SVs, blir igjen og bygger et politisk alternativ til venstre for sosialdemokratiet?

Dette vil være en vinn-vinn-situasjon for norsk arbeiderbevegelse. Arbeiderpartiet vil bli enda større, og SV blir et parti som fortjener partinavnet. For SV står jo ikke for Sosialdemokratisk Venstreparti. Og hva skal vi med to sosialdemokratiske partier?

Jeg har ingen tro på at et sosialistisk SV på kort sikt vil skyte i været på meningsmålingene, men det må være mulig å skape et alternativ som ikke har førstkommende valg som referanseramme. Historisk har det vist seg at sosialdemokratene ikke klarer å slå tilbake høyrekreftene aleine.

Hvis SV vil bekjempe de politiske høyrekreftene som er på frammarsj i dagens Europa og Norge, må et sosialistisk parti her til lands by på mer enn dagens utgave.

Hvis ikke, er det snipp snapp snute – og kanskje tid for å lyse fred over SVs minne.