Line Scheistrøen/LO-Aktuelt

linesch@lo-media.no

Vi lo. Vi gråt. Vi smilte. Og drømte. Om piloten. Helten! For oss venninner som var «fjorttiser» på midten av 80-tallet var det ingen over, ingen under, enn Tom Cruise. Som den ustyrlige piloten Pete «Maverick» Mitchell i filmen Top Gun fanget han våre hjerter og sinn. I kinomørket, gang på gang, tenkte flere enn en av oss – «Sukk - hadde det bare vært meg» – om den vakre kvinnelige instruktøren. Hun fikk kysse Tom Cruise. Sukk!

Ingen av oss havnet i Forsvaret. Men kanskje andre gjorde det? Kanskje lot de seg fascinere så av historien at de søkte Forsvaret, selv om filmen i seg selv ikke var et «rekrutteringstiltak».

For oss handlet det egentlig mest om en våt drøm om piloten. Det var «Maverick» vi ville ha. Ikke nødvendigvis gjørme, hard fysisk trening, strenge rutiner, leirliv og grønne militærklær. De så vi nok av rundt oss. Vi bodde i nord. Et av de mange stedene som var – og fortsatt er – avhengig av Forsvarets tilstedeværelse. Militærgutta – for det var mest gutter den gangen – var akkurat som gutter flest. De færreste var som «Maverick». Det kan du stole på. Jeg husker en som minte oss litt om Tom Cruise. Han var faktisk ordentlig pilot. Og en drittsekk. Han fikk ingen av oss til slutt.

«Top Gun» ble en hit. Også fordi den ble sagt å være nær lik virkelighetens amerikanske forsvar. Filmskaperne fikk god hjelp fra Forsvaret, litt for god hjelp mente noen da manus måtte endres flere ganger etter krav fra Forsvaret. Enkelte røster karakteriserte «Top Gun» for en propagandafilm for det amerikanske Forsvaret og Den kalde krigen under Reagan.

Og så plutselig er han her igjen! Og drømmene! Tom Cruise? Som pilot? Men, det er jo flere tiår siden. Han må da ha blitt eldre, han også?

Jeg må se en gang til. Ok da, så er ikke Tom Cruise som ser på meg med et intenst blikk. Det er heller ikke skuespilleren som går ut av Orionflyet på et annet bilde. Men det ligner noe veldig.

Gutten er «for real». Han er ifølge annonsebilaget fra Forsvaret symbolet på «Den nye soldaten». Han er ifølge tittelen inni magasinet en av «Orions helter». Det er andrepiloten på et Orionfly, han er en av mange som gjør tjeneste og karriere i det norske Forsvaret.

Der jeg sitter på toget den morgenen er jeg litt over middels interessert. Jeg har nemlig nylig vært på besøk på en av arbeidsplassene i Forsvaret, CRC Sørreisa i Troms.(Les saken i LO-Aktuelt nr 3-2012)

Jeg blar i annonsebilaget. Inntrykket er perfekte unge, ideell arbeidsplass, - i bilder og tekst. Alt er bare vakkert.

Men virkelig?

På vårt besøk hos CRC Sørreisa hadde vi hørt om sløsing av millionbeløp, møtt opprørte tillitsvalgte og redde ansatte. De fryktet – og frykter fortsatt – for at arbeidsplassen skal legges ned. Ansatte som er opplært til å følge ordre, snakket om at det var vanskelig å være lojal mot sin øverste sjef og arbeidsgiver.

Vi møtte ingen Tom Cruise. Men mange hverdagshelter.

Forsvarets annonsebilag forteller ikke historien om CRC Sørreisa. Heller ikke om de andre arbeidsplassene som er truet, eller allerede er lagt ned. Det er ikke en virkelighet de vil fortelle om, forståelig nok.

Forsvaret satser hardt på omdømmebygging. Ifølge Bergens Tidende bruker de 7,7 millioner kroner i papiraviser, internett og kino i år. Og bare for å ha sagt det: Av millioner Forsvaret bruker i løpet av et år, er sikkert ikke disse de dårligst anvendte millionene.

– Det er omdømmebygging i den grad at vi ønsker å fortelle befolkningen hva vi driver med. Jeg kan ikke kalle det noe annet. Vi har vunnet flere priser for reklamene og er veldig fornøyde. Men mest av alt ser vi i den store innbyggerundersøkelsen vi gjør hvert år at det gir veldig gode resultater, Tom Ovind, sjef for Forsvarets mediesenter, til Bergens Tidende.

Målet er rekruttering til Forsvarets lærlingordning og Forsvarets lederutdanning samt omdømmebygging.

Helt forståelig. Men hvorfor så «perfekt»? Fordi reklame er sånn?

I introduksjonen til annonsebilaget skriver samme Ovind blant annet:

«Men dypest sett handler Forsvaret fortsatt om å verne verdiene våre – om barna våre, om naturen og om likeverdsidealet. Om demokrati, ytringsfrihet, og andre rettigheter….»

På CRC Sørreisa brukte de ansatte ytringsfriheten. Ikke alle likte det. For det er virkeligheten. Vi er ikke alltid like glad i den. Vi liker drømmer. Helter.

I hodet surrer film-musikken og tittellåten