I år feirer vi samvirket. FN har utropt dette året til samvirkeåret. Selve ideen, opphavet, er engelsk. Fra den tidlige industrialiseringens tid. Da spinne-Jenny truet inntekter, hus og hjem i en verdensomspennende industriell revolusjon baroner og finansfyrster frydet seg over, men som gjorde fattigfolk til slaver.

Slik er det fortsatt. Derfor vil FN at hele verden skal satse på samvirke, og i Norge har vi fått samvirkeloven som gjør det enklere for gründere å gå sammen om å skape ny virksomhet der profitten ikke primært skal sildre ned i aksjespekulantenes lommer, men brukes til utvikling og videreutvikling.

Derfor dette – en hyllest til Coop’en – i sær Coop’en på Gullhav i Målselv. Forlengst nedlagt.

Min far var sokneprest i Målselv. Vi bodde avsides på den store prestegården på Kjellmoen. Jeg hadde fylt 14 det året og hadde lagt meg til uvanen med å røyke.

Ved vår faste butikk hadde mor nedlagt forbud mot at jeg fikk kjøpe tobakk. Mor var en større kunde enn meg, og kjøpmannen var urokkelig.

En ettermiddag tobakkspungen bare besto av tørre rusk slo tobakkshungeren inn med full tyngde midt i gamlingenes middagshvil.

Jeg snek meg ut og luntet bort til uthuset. Der sto familiens Vauxhall Victor. Lys blå med sofaseter og tre trinns rattgir. Ned fra prestegården og til hovedveien gikk veien bratt. Litt skyving, så var det bare å hoppe inn og la seg trille utfor.

Jeg startet bilen på giret nederst i bakken, og tok av mot Gullhav. Der, på Coop’en, hadde jeg aldri vært før. Ikke min mor heller. Der måtte jeg da få kjøpt tobakk.

Jeg var 14 og behersket bilkjøringen godt. Fra vi fikk vår første folkevogn, hadde jeg hjulpet far med styring og giring, og jeg hadde praktisert på avsidesliggende veier og ikke minst på den store parkeringsplassen foran prestegården.

Ikke en eneste kunde på Coop’en. Ei ung dame bak disken hadde ingen problemer med å selge meg det jeg kom for.

Idet jeg stikker tobakken i lomma, ringler bjella over inngangsdøren illevarslende. Det er som om butikklokalet fryser til is.

Langsomt snur jeg meg, og der rager en av lensmannsbe-tjentene i bygda som et tårn foran døren. Kaldsvetten driver med ett nedover ryggen.

Min far var også medlem av barnevernsnemnda sammen med lensmannsbetjenten. Nå hadde han vært på oppdrag, sett prestebilen og så ville han slå av en prat. Jeg hadde ingen problemer med å se at han på et øyeblikk hadde lagt sammen to og to. Dessuten visste han hvor gammel jeg var – jeg gikk på folkeskolen sammen med hans egen datter.

Idet jeg tar to nervøse skritt mot døra, bøyde han seg ned. Med lav stemme på den særegne dialekten fra øvre del av Målselv, sa han:

– Je trur du kjøre hem nå.

Hele kroppen skalv da jeg startet bilen og satte nesen hjemover.

Jeg tror nok far fikk vite det. Han var ikke så streng på bilkjøringen, og røkt hadde han også gjort.

Er det rart jeg har medlemskap i «litt ditt» og elsker Coop’en?