Nina Hanssen (Aktuell)

I Hommelvik, hjembygda til Johan Nygaardsvold, holdes den tidligere statsministeren i live på folkemunne gjennom årlige arbeiderfestivaler og her finnes det også et eget arbeidermuseum med fokus på Nygaardsvolds liv.

For de fleste er Johan Nyggaardsvolds historie og virke er uløselig knyttet til krigsutbruddet og ”Londonregjeringen” under okkupasjonen. Under krigen fikk han kallenavnet ”Gubben”, og den norske regjeringen i London fikk navnet «Samvirkelaget».

Men viktigere var nok den jobben Nygaardsvold gjorde på 30-tallet og som har ført til at mange i dag anser han som velferdsstatens far.

Han ble nemlig statsminister i en sosial og politisk oppbrudds-periode. Men i stede for å vente på en revolusjon som kunne løfte oss ut av finanskrisen på 30-tallet, brettet statsminister Nygaardsvold fra Hommelvik opp ermene for å endre situasjonen. Kampen mot arbeidsledighet var som de fleste Arbeiderparti-statsministre etter han også Nygaardsvolds viktigste oppgave de første årene.

Det var den økonomiske krisen og den økende arbeidsledigheten etter krakket på Wall Street-børsen i 1929 som tente den politiske gnisten i Nygaardsvold.

I begynnelsen av 1932 var det nemlig i Norge 60.000 arbeidsledige og året etter var det mellom 150.000-170.000. Hele 33 prosent av de fagorganiserte var arbeidsledige på den tiden.

Samme år la Ap og LO fram ”det arbeidende folkets kriseplan” om 35 millioner kroner i ekstrabevilgninger til blant annet bygging av veier, jernbaner og bureising.

Ettersom stortingsrepresentant Nygaardsvold selv hadde bakgrunn både fra parti og fagbevegelse i sin hjembygd, raljerte han i finansdebatten med de borgerlige og talte varmt for kriseplanen.

Spørsmålet om krisebevilgninger ble da tatt på alvor, og det ble satt ned en krisekomité. Nygaardsvold fnøs av bankforeningen, Norges Bank og alle økonomene som mente at landet ikke hadde råd til å bruke så mange ekstra millioner på infrastruktur.

" For hva kostet det ikke å la folk gå med hendene i lomma, mens samfunnet trengte kraftverk, veier, jernbane og ikke minst framtidstro?" repliserte Ap-politikeren Nygaardvold fra Stortingets talestol.

Selv om ikke planen fra Nygaardsvold og LO ble vedtatt, er det verd å huske at dette brakte Arbeiderpartiet på offensiven.

De borgerlige partiene forsto at Arbeiderpartiet først og fremst var opptatt av å få bukt med krisen og arbeidsledigheten. Da Arbeiderpartiet avsverget den revolusjonære sosialismen og godtok de parlamentariske spillereglene, følte Nygaardsvold at partiet endelig var på trygg og hjemlig grunn.

Det var Nygaardsvolds fem første regjeringsår fra 1935 som snudde arbeidsfolks bunnløse fortvilelse til håp og fremgangsrike kår.

Selv om det var finanskrise i Europa og i Norge, klarte Arbeiderpartiet å tenne håpet om en gradvis bedring. Den enkle drømmen om et nytt samfunn ble formulert i kravet ”Hele folket i arbeid” og samtidig ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverforeningen inngått.

Med Nygaardsvold bak rattet gikk landet fremover, og Norge fikk langt flere arbeidsplasser pluss alderstrygd til de gamle, syketrygden ble utvidet, det kom reformer i skole og utdanning. Og lån til små sjarker som fiskerne kalte nygaardvoldere ble det også.

En ny samfunnsklasse hadde tatt plass ved kongens bord. Nygaardsvold ble symbolet på en ny tid.

Men da nazismen begynte å kaste sin mørke og skremmende skygge over Europa, ble det brått slutt på optimismen. Under opprivende forhold klarte Nygaardsvold å samle rekkene i eksilregjeringen, men det var verre å samle troppende etter krigen.

Nordmennenes fredsrus varte i mange uker forsommeren 1945, men for Nygaardsvold startet den vanskelige perioden i politikken. Han ble hyllet for innsatsen i krigsårene, men undersøkelseskommisjonen av 1945 gav han også en del av ansvaret for landets manglende beredskap i 1940.

I 1949 forlot han Løvebakken og dro hjem til Hommelvik. For 60 år siden, den 13.mars døde han.

Men kanskje hadde verden sett annerledes ut hvis ikke ”Gubben” hadde kommet inn i norsk politikk?