Viktigere enn lønnskrav
Det er vanskelig å kreve mer i lønn når arbeidsplassen din sliter med å overleve. Men det motsatte er den største utfordringen.
Både LO-leder Roar Flåthen og NHOs administrerende direktør John G. Bernander er bekymret over en todeling av norsk arbeidsliv. De olje- og gass relaterte bedriftene går så det suser, mens andre deler av det konkurranseutsatte næringslivet sliter. Fellesforbundets Arve Bakke leder et forbund som omfatter både ”fattig” og ”rik”. Det gjør ikke utfordringene ved dagens forhandlingsbord noe enklere. Hvordan skal han klare å ivareta interessene til både lavlønte hotellarbeidere og oljesmurte industriarbeidere som produserer så det gnistrer?
Problemstillingen er velkjent i et LO som organiserer alt fra toppsjefer til renholdere; professorer og ufaglærte. Ved de sentrale forhandlingene er man dyktige til å finne løsninger som er solidariske. Hadde det ikke vært for LO-forbundene ville lønnsforskjellene i Norge vært langt større. Og kanskje vil hotell- og restaurantarbeiderne etter årets lønnsoppgjør komme nærmere målet om 95 prosent av industriarbeiderlønna. I dag tjener de i gjennomsnitt bare 77,3 prosent av det en industriarbeider får i lønningsposen. Men spørsmålet er om en tradisjonell industrilønn er så mye å strebe etter når de i dag tjener 60 000 kroner mindre enn lønnsgjennomsnittet i Norge?
Et annet problem er at den sentrale solidariteten lett forsvinner når de lokale forhandlingene setter i gang. Historien er full av eksempler på velmenende sentrale føringer mot gode mål som etter hvert smuldrer opp lokalt. Historien forteller også at arbeidstakerne tar ansvar når virksomheten sliter. Tilsvarende forventer man å få sin del av verdiskapningen når maskinene går så det suser. I dagens situasjon kan det bety dramatisk økte forskjeller.
Men norsk arbeidsliv er langt fra gjennomorganisert. Bare halvparten av norske arbeidstakere betaler kontingent til et fagforbund. Men sju av ti er omfattet av en tariffavtale. Det betyr at i forhold til land vi gjerne sammenligner oss med, er det ganske store grupper i Norge som må klare seg selv når lønna skal forhandles. En av hovedoppgavene til Fellesforbundet ved årets tariffoppgjør blir å få gjort noe med utviklingen av et løsarbeidersamfunn. Den rødgrønne regjeringen bidrar her med både tiltakspakker og handlingsplaner mot sosial dumping. Men det er også viktig at NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner tar ansvar. Det blir de nå invitert til over forhandlingsbordet.
Mange har derimot valgt å stå utenfor den tryggheten en tariffavtale tross alt gir, fordi de har kompetanse som er etterspurt og høyt verdsatt. Eller de trives med å være sin egen sjef. Selv innenfor offentlig sektor er det et mangfold av tilknytninger til arbeidslivet. Det gjør det tilsvarende vanskelig å styre lønnsutviklingen utover de store gjennomorganiserte gruppene. Tallene fra det tekniske beregningsutvalget som legger grunnlaget for de sentrale lønnsoppgjørene, omfatter bare drøyt en million av i alt 2,5 millioner sysselsatte nordmenn.
Det er med andre ord ikke bare en håndfull norske toppledere som bør lytte til LO-lederen og finansministeren når det manes til kollektiv ansvarlighet. Like fullt er det fremdeles viktig hva Fellesforbundet klarer å få forhandlet fram for frontfagene. Ikke minst gjelder det krav om tiltak mot useriøs innleie og om betalt pappaperm i to uker etter fødselen. Om det tradisjonelle timetillegget denne gangen blir på 75 øre eller en krone, vil neppe utløse de sterke reaksjonene verken blant medlemmer eller andre.
