Line Scheistrøen/LO-Aktuelt

linesch@lo-media.no

- Mammas jobb flytter, skjønner du. Kanskje du vil komme på besøk en gang?

- Men du kommer hjem, ikke sant?! Det gjør du jo alltid.

4-åringen er egentlig mest opptatt av i hvilken etasje jeg skal flytte til.

- Høyere enn pappas jobb? Ikke? Da taper du!

4-åringer hater å komme sist. De skal vinne!

Denne uken ble Finn.no kåret til Norges beste arbeidsplass i i undersøkelsen Great place to Work. Og norske arbeidstakere er de mest fornøyde med arbeidshverdagen sin i hele Europa. For ifølge en undersøkelse gjort av bemanning- og HR-selskapet Randstad, er åtte av ti nordmenn fornøyde eller svært fornøyde med arbeidshverdagen sin.

Det er ikke bare 4-åringer som liker konkurranser. Også vi. Og vi vil helst til topps.

Vi – arbeidsplassen min – har holdt til i en av toppetasjene på et kontorbygg i flere år. I dag skal vi ut. Den siste som går, må huske å slukke lyset. For siste gang.

Vi er på flyttefot. De siste ukene har vært noe kaotiske. Alle som har flyttet, være seg på jobb eller privat, vet hva det kan innebære.

De papirløse kontorene eksisterer ikke. Det har i hvert fall ikke gjort det hos oss. I varierende grad har vi kastet og pakket ned. Personlige eiendeler har gått samme vei, eller er tatt med hjem.

Kontoret mitt er ribbet. Nakent. Tomt. Men føler jeg tomhet? Nei. Vemod? Nei. Litt merkelig egentlig, med tanke på hvor mange timer av arbeidsdagene de siste årene som jeg har vært her. For meg har det vært et rom, men et upersonlig rom. Og slik skal det være på kontorer i dag og i framtiden, skal vi tro trendforskere.

Likevel skal det være plass for trivsel på arbeidsplassen.

Trivsel og trivelige kollegaer er hva som lager godt arbeidsmiljø og gode arbeidsplasser, skal vi tro gjentatte forskningsrapporter men også alle våre egne arbeidsplass-besøk. Vi kommer alltid hjem med sitater fra ansatte som sier noe sånt som dette: ”Gode kollegaer er det som betyr mest. Et godt arbeidsmiljø har gjort at jeg har holdt ut her i 30 år”.

Så er kanskje ikke selve kontoret så avgjørende? Eller kontorlandskapet. Vi lar diskusjonen om hva som er best ligge. Her er forskere – og også – ikke overraskende - arbeidstakere og arbeidsgivere uenige. I våre nye lokaler gjør vi som Ole Brumm – vi sier «ja takk, begge deler».

«Kontor anno 2012». Jeg snapper opp smart-telefonen, knipser et par bilder av mitt kontor gjennom flere år og tenker at kanskje kan noen være interessert i og se en gang i framtida.

Det kunne forresten like gjerne vært bilde av meg og pc’en på toget. Eller hjemme. Teksten du leser her er nemlig nettopp skrevet på henholdsvis tog og hjemmekontor. Det er stadig flere som gjør som meg: Jobber hjemme av og til, fordi vi opplever det som mest effektiv utnyttelse av arbeidsdagen.

Jeg har ikke bilder, men minner fra en av mine første sommerjobber. Det var som vaskehjelp – ja, de kalte seg det den gangen, på et rådhus. Enkelte kollegaer hadde jobbet her i over 30 år. De kunne ikke tenke seg å vaske et annet ordførerkontor, eller spise matpakken på et annet pauserom, selv om kaffen var besk og lys var mangelvare. De kjente ordføreren og rådmannen, alle andre i etasjene og hverandre. Det var her de var «hjemme».

Vi fortsetter trenden med de «upersonlige» kontorene. I de upersonlige kontorbyggene.

Jeg tar heisen, opp og ned til 7. etasje. Hvor mange ganger har jeg ikke stått her i stillhet? Sammen med andre. Hvor jobber de? Med hva? Vi trekker kortet, slår av en fleip om en ikke alltid fungerende heis, mumler «ha en god dag», men kjenner jeg noen? Jeg vet hvilke selskaper som holder til i bygningen. Det står jo på skiltene. Men hva gjør de? Alle de ansatte? Av og til har jeg tenkt at det hadde vært morsomt og vite. Jeg skulle invitert meg selv på kaffe. Men det ble aldri gjort. Hadde ikke tid, kan jeg si. Eller hadde jeg kanskje ikke en god nok «unnskyldning» for å stikke innom? Vi stikker jo ikke innom hverandre lenger. Vi avtaler gjerne lang tid i forveien. Ikke nok med det, men vi avtaler gjerne via SMS eller e-post i forkant. Akkurat som når vi skal ringe venner. For vi vil jo ikke forstyrre i en travel hverdag.

Ett eller annet sted i bakhodet begynner en sang og surre: «Where Everybody Knows Your Name», fra 80-tallets tvkomedie «Cheers». I baren kjente alle alle. Det var både og, det også.

Vi skal ikke flytte til noen bar. Heldigvis. Men på mandag flytter vi inn i nye lokaler, i nytt bygg. Det er allerede mange som holder til der. Hvem vet, kanskje jeg skal våge og invitere meg på kaffe til noen av dem? En gang før vi kanskje flytter igjen…

Enn så lenge: God helg!