Heming Olaussen, leder Nei til EU

Aps Steinar Gullvåg svarer meg hos Fri Fagbevegelse i påska. («Forrest i kampen for faglige rettigheter»). Han svarer meg åpenbart på vegne av ansvarlig statsråd Bjurstrøm og nestleder Pedersen, som jeg utfordret til å svare om vikarbyrådirektivet i mitt innlegg «Hva skal vi tro om Arbeiderpartiet?» fra 29.3.

Gullvågs svar går på mange måter utenom spørsmålet. Han driver utstrakt sjølskryt over Aps innsats mot sosial dumping. Til den delen vil jeg si; Flott at den rød-grønne regjeringa har tatt tak dette de siste åra, etter initiativ og press fra fagbevegelsen. Men nå står kampen om EUs vikarbyrådirektiv. Fagbevegelsen, herunder LOs, Unios og YS' bekymring i den saken, er hva som kan komme til å skje i EFTA-domstolen dersom Ap – slik det nå ser ut til – går til Høyre og de øvrige borgelige partiene i Stortinget for å få direktivet gjennom? Mot SVs, SPs og fagbevegelsens vilje.

Nå foreligger regjeringas innstilling (Proposisjon 74 L 2011-2012), der splittelsen i regjeringa demonstreres fullt ut. (Prop'en side 14). Gullvågs svar er at de fleste juridiske eksperter mener at arbeidsmiljøloven vil stå seg mot EU-lovverket, om saka blir prøvd for domstolen. At den vil havne der, har vi NHOs og Virkes ord for. Det skal ikke være lov- eller tariffbestemte skranker for utleie av arbeidskraft i Norge, er deres agenda.

Hvorfor klarer ikke Gullvåg å overbevise og berolige LO, SV eller SP? Eller meg, for den del? Fordi ingen kan gi garantier for hva som kan skje i EFTA-domstolen. Det har arbeidsminister Bjurstrøm erkjent. Det framgår også av den juridiske uttalelsen fra UD. Det har advokatforeninga fastslått.

I Storbritannia ser vi allerede eksempler på at man omgår den likebehandlinga som Gullvåg priser så høyt i vikarbyrådirektivet. Dette handler ikke om «å tro mer på NHO enn på regjeringa», som Gullvåg vil ha det til. Det handler om en berettiget tvil og frykt, basert på erfaring.

Hva med de fire EU-dommene, som plutselig åpnet for at EU-rett skulle ha gjennomslag i norsk arbeidsliv likevel, på tross av tidligere forsikringer. Hva med almenngjøringssaka, som ligger til domstolsavgjørelse nå? Og som kan få dramatiske konsekvenser, dersom norsk rett dømmer i tråd med anbefalingene fra nettopp EFTA-domstolen? Hva med erfaringene fra hjemfallsordninga, som vi ble forsikra om overhodet ikke hadde noe med EU å gjøre? Alkoholpolitikken, som ikke skulle omfattes av EØS? Lista er lang. Gullvåg må forstå at skepsisen er erfaringsbasert, ikke basert på å «stole mer på NHO enn på AP».

Så har Gullvåg sjøl beveget seg ut i ukjent og spennende nytt terreng, i det han ved flere anledninger har hevdet at – dersom det skulle vise seg at han tar feil og EFTA-domstolen gir NHO medhold – kan vi ta vikarbyrådirektivet ut igjen av norsk lovverk. Med andre ord legge ned veto – i ettertid! Dette er spennende fordi ingen noen gang før har foreslått dette. Det vil garantert ikke bli møtt med velvilje hos EU, og det er uklart eller tvilsomt om EØS-avtalen hjemler en slik løsning. Muligens betyr dette reforhandling av hele EØS.

Det kan virke som om Gullvåg i sitt overmot i denne saken ikke helt ut har skjønt rekkevidden av det han har lansert. I sitt tilsvar til meg kan det virke som om erkjennelsen har kommet. Nå er han ikke lenger like bråkjekk. Nå forutsetter han bare at dette ikke kommer til å skje. Det kan bli mange kameler å spise i seg for Gullvåg og Arbeiderpartiet dersom det skulle vise seg at fagbevegelsens, SVs, SPs og Nei til EUs skepsis skulle vise seg å være berettiget. Sporene skremmer.

En utfordring til Gullvåg og AP til slutt. Siden vi alle er opptatt av hva EU mener i denne saken; Hva med å dra til Brussel og få en forpliktende erklæring derfra om at den norske arbeidsmiljøloven ikke vil bli berørt av vikarbyrådirektivet? Det hadde økt APs troverdighet i denne saken med flere hundre prosent.