Gerd Kristiansen, nestleder i LO Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Nå er det vårt ansvar å sørge for at debatten ikke forblir en akademisk diskusjon for de få, men å tilrettelegge for integrering der det virkelig gjelder samt praktiske metoder for folk der de er, ikke minst på arbeidsplassen. Her har fagbevegelsen en viktig rolle.

Arbeidsledigheten er tre ganger så høy blant innvandrere som blant etnisk norske. En fersk rapport fra Jon Rogstad og Arnfinn H. Midtbøen viser at «Ali» har 25 prosent mindre sjanse til å bli innkalt til jobbintervju enn «Ola». Rapporten forteller også at privat sektor kommer dårligere ut enn offentlig når det gjelder diskriminering, og at menn er mer utsatt for diskriminering i ansettelsesprosesser enn kvinner. Ifølge IMDI har 52 prosent av innvandrere med høyere utdannelse jobber de er overkvalifisert for. Forskeren Idunn Brekke viser at selv med samme mastergrad fra norsk universitet og like gode karakterer, har afrikanere 70 prosent mindre sjanse for å få relevant jobb etter endte studier. Norsk arbeidsliv er gjennomgående segregert med innvandrere overrepresentert i lavt betalte jobber i servicesektoren. Etnisk norske er tilsvarende overrepresentert i toppjobbene og bedre betalte næringer.

Et delt arbeidsliv bidrar til å skape store forskjeller også i levekår mellom innvandrere og etnisk norske. Lav lønn og problemer med å komme inn i arbeid bidrar til at grupper av ikke-vestlige innvandrere også er overrepresentert i gruppen av fattige og de som er avhengige av sosialhjelp. Men arbeid er ikke bare viktig for den enkelte. Landet vårt trenger innvandrerne i jobb framover. Ifølge Brockmann- utvalget, som offentliggjorde sin rapport i 2011, er velferdsstaten avhengig av at sysselsettingsraten øker blant innvandrere. Arbeidslivet er i tillegg den beste integreringsarenaen. Det er her etnisk norske har best mulighet for å møte innvandrere på likefot, øke kunnskapen om folk fra andre land og å få bearbeidet egne holdninger. Og hvis vi skal hindre rekruttering til høyreekstreme holdninger må vi sørge for at slike holdninger ikke finner grobunn blant våre skolevenner, kolleger, ansatte og kamerater.

Nettopp derfor mener vi at arbeidsplasser må markere seg som rasismefrie soner. Da konseptet ble utviklet av LO og Norsk Folkehjelp på slutten av 90-tallet var det utelivsbransjen som hadde problemer. Det å inngå avtale om å være rasismefri forpliktet utestedene til å behandle alle likt og å ta klager om diskriminering på alvor. Nå er det på tide å gjenopplive konseptet og å relansere det til ny virkelighet og nye utfordringer i dagens samfunn.

LO og Norsk Folkehjelp arbeider for rasismefrie soner. Mange forbund og fagforeninger er med i dag, men skal vi gjøre en forskjell, må vi bli flere. Minst like viktig er det å få de store arbeidsgiverne til å omfavne konseptet og å aktivt arbeide for integrering, at arbeidsplassene deres er representative for hele befolkningen og å derigjennom fremme integrering. At det er store forskjeller i arbeidslivet mellom ulike grupper betyr ikke nødvendigvis at det foregår bevisst diskriminering. Sannsynligvis finner vi årsakene i en kombinasjon av diskriminering, fordommer og usikkerhet blant arbeidsgivere og kolleger. Diskriminering kan vi bekjempe med lover og oppfølging av at loven respekteres. Men fordommer og usikkerhet må bekjempes også med andre virkemidler. Selv om det er store muligheter for endring av praksis, havner dessverre tiltak på dette området ofte nederst på den lange listen over alt som skal gjøres, og burde ha vært gjort, i en hektisk arbeidsdag. Men slik behøver det ikke å være, og den gode nyheten er at det finnes nyttige metoder som er klare til bruk.

Rasismefri sone er et verktøy som enkelt kan brukes av tillitsvalgte til å sette fokus på offentlige og private virksomheters ansvar for et mangfoldig og likeverdig arbeidsliv. En rasismefri sone forplikter seg ved utlysing av stillinger til å oppfordre personer med minoritetsbakgrunn til å søke, og kalle inn kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn til intervju. Sonen må også ta alle henvendelser om diskriminering på arbeidsplassen alvorlig, og gjøre sitt beste for å forhindre at slike situasjoner oppstår.

Norsk Folkehjelp og LO har lang tradisjon for samarbeid i kampen for å tilrettelegge for et arbeidsliv med rom for alle. Fagforeningene har vært med på å løfte andre grupper tidligere. I dag er det nye grupper som har behov for et løft. Rasismefri sone skaper et rom for diskusjon og bevisstgjøring blant de ansatte. Det er lett å snu ryggen til når diskrimineringen ikke rammer en selv. Men vi har alle et medansvar for å strekke oss mot idealene. Når vi derigjennom også kan bidra til et bedre arbeids- og samfunnsliv, er det en vinn-vinn-situasjon for oss alle.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 7/2012)