Knut Sand Bakken

Vi har nå på mange måter fått et sikkerhetsnett for de sterke Personer som tar ansvar og bryr seg i ferd med å dø ut. Vi har nok med vårt.

Jeg savner en fortelling som vi alle opplever som vår. En fortelling om samfunnet, politikken, arbeidslivet, skole og utdanning. Og integreringen. Og fremtidsoptimismen som vi trenger etter 22.juli. Vi har bruk for denne historien for å oppleve fellesskap og tilhørighet.

Den vil forklare oss hvem vi er, hvor vi skal og en masse annet. Og ikke minst den vil samle oss som folk. Dette var noe av det jeg tok opp sist gang jeg holdt 1.mai-tale. Jeg trodde først at jeg ble spurt om å være taler, fordi jeg skulle gravlegge 1. mai. Men det gjorde jeg ikke. Jeg pensjonerte den ikke en gang. For vi trenger dagen mer enn noensinne, men den må fylles med et nytt innhold.

Demonstrasjonstog med paroler appellerer ikke til alle dem som ikke vokste opp med Gerhardsen på 1950-tallet. Enkelte kirker har gudstjenester på arbeiderbevegelsens juleaften. Budskapet om solidaritet og nestekjærlighet vil lyde fra gudshus også denne 1. mai. Kirken og arbeiderbevegelsen har mye til felles. De kan sammen skape en motkultur mot egoisme og egeninteresser.

For symptomatisk for de fleste partier i dag er fokuset på enkelmenneske og dets rettigheter. Det er viktig at den enkelte borger- eller kanskje rettere kunde - får den vare han/hun har krav på. Politikere forteller ofte om hva den enkelte kan vente seg av velferdssamfunnet. Jeg håper Gerd Liv Valla og andre talere 1. mai vil komme inn på dagen kan bety i dag ved å peke på våre felles moralske grunnverdier, som kan veves sammen i et teppe, morgendagens Norge. Vi har bruk for disse verdiene. Det er mange som sliter her hjemme. De er rett og slett fattige. Våre grunnverdier som rettferdighet og frihet gir oss fremtidsoptimisme og mot til å leve i et velferdssamfunn hvor fellesskap er viktigere enn snevre egeninteresser!