Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Jeg tror det ikke. Men samtidig snek det seg inn en uggen følelse da en synlig irritert administrasjonsminister Rigmor Aasrud i går kommenterte bruddet i statsoppgjøret. I pressemeldingen fra departementet uttrykker hun skuffelse og er meget overrasket over bruddet.

- Vi legger stor vekt på å støtte opp under den etablerte forhandlingsmodellen der frontfaget, det vil si konkurranseutsatt sektor, skal legge rammene for forhandlingene i staten. Hovedsammenslutningene har fremmet krav som ligger klart over den løsningen som er framforhandlet i privat sektor, understreker statsråden.

Snakker hun som politiker eller arbeidsgiver?

Uansett er det åpenbart at tonen og innholdet ikke ble godt mottatt hos arbeidstakerorganisasjonene. LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne kaller det hele for en farse. Og i en felles pressemelding fra LO Stat, YS Stat og Unio konstaterer man det ikke er gitt noe reelt tilbud fra staten. Konklusjonen er at staten ikke vil ha noen løsninger. Det er ikke noe nytt at oppgjørene i staten går til mekling. Med unntak av det siste oppgjøret, er det heller regelen at partene må gi opp å forhandle seg fram til en løsning. Men det er også en utfordring og et tankekors for mange av de andre tariffområdene at partene må ha ekstern hjelp for å unngå konflikt. Også kommuneoppgjøret går nå til mekling, noe som er ganske vanlig når det er brudd i staten.

Men i motsetning til i staten er politisk innblanding i tariffoppgjør bannlyst, med mindre man er enige om behovet for et bidrag fra regjeringen. I staten er forhandlingsretten lovfestet i tjenestetvistloven. Og det er Kongen med Stortingets samtykke som inngår hovedtariffavtale på vegne av staten. Regjeringen gir statsministeren, finansministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og fornyings- og administrasjonsministeren fullmakt til å gjennomføre tariffoppgjøret. Det er verdt å merke seg at i Statens personalhåndbok hvor lønnspolitikken omtales, sies det ingenting om verken frontfag eller statens økonomi. Her heter det at ”Den statlige lønnspolitikken skal legge til rette for at virksomhetene innenfor hovedtariffavtalen i staten gis handlefrihet til å rekruttere, beholde og utvikle den kompetanse statlige arbeidsgivere er avhengige av, for å løse sine oppgaver og nå de mål som er satt i tildelingsbrevene. Virksomhetene må ha en lokal lønnspolitikk som understøtter de føringene som er nedfelt i den statlig hovedtariffavtalen. ”

LO Stat ønsker å bevare dagens forhandlingssystem som består av en hovedtariffavtale og et lønnssystem utarbeidet av partene i fellesskap. Det har også i alle år vært et mål at største delen av den økte lønna gis som et generelt tillegg. Begynnelsen på årets tariffoppgjør aktualiserer derimot en annen debatt. Og det er om lønnsforhandlinger er en oppgave for statsråder. I resten av arbeidslivet er det i dag profesjonelle arbeidsgiverorganisasjoner som er motparten. Og i Sverige har man valgt en modell med et eget arbeidsgiververk for de statsansatte. Tiden kan være moden for å vurdere statsrådenes rolle i tariffoppgjørene i staten