EØS – ingen god modell for norske tariffavtaler
Balansen mellom rettigheter og plikter er kraftig endret i Norges disfavør i løpet av avtalens levetid. Skal vi bare la det fortsette slik, spør innsenderne.
Kristian Brustad argumenterer i et innlegg på Frifagbevegelse 26. april i år med at EØS, til liks med tariffavtaler, må endres og tilpasses den tid man lever i. Det er vi selvsagt enig i. Men ville norske arbeidstakere ha akseptert en tariffavtale som innebar at det kun var arbeidsgiver som skulle fremme forslag til nye bestemmelser inn i avtalen og der arbeidsgivers fortolkning av avtalen hele veien skulle legges til grunn? Dette er hovedmodellen for hvordan EØS-avtalen fungerer.
– Les også: Farvel Europa?
Samtidig som flertallet som i sin tid gikk inn for EØS aksepterte at det var en dynamisk avtale, var man samtidig tydelig på at avtalen hadde noen grenser, blant annet i forhold til vår råderett over naturressurser, alkoholpolitikk, likestillingspolitikk, eierskap i finansnæringa og fagligpolitiske rettigheter. EØS skulle innebære en balanse mellom rettigheter og plikter. Denne balansen er kraftig endret i Norges disfavør. EØS har blitt langt mer omfattende en forutsatt og griper i dag blant annet inn i forhold til norske tariffavtaler, i norsk lovverk for ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter og i forhold til virkemidler vi ønsker å bruke i kampen mot sosial dumping.
Skal vi bare la det fortsette slik, eller skal vi ut fra en vurdering av våre nasjonale interesser ta initiativ til endringer i avtalen? Det er et av de viktigste spørsmålene i den nye EØS-debatten. Hallvard Bakke, som har vært en tydelig forsvarer av EØS-avtalen gjennom hele avtalens levetid, har formulert utfordringene som Norge i dag møter på arbeidslivsområdet i EØS slik: «EØS-avtalen må endres slik at den ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller mot norsk lovgivning av betydning for Europa.» (Klassekampen 13.04.2012) Han er også tydelig på hva som bør være konsekvensen dersom EU ikke viser imøtekommenhet overfor Norge. «Her må Norge sette foten ned, og om nødvendig, være villig til å gi opp hele EØS hvis EU ikke vil gå med på endringer.»
Verken Hallvard Bakke eller andre som er villig til å drøfte endringer i EØS eller andre handelsavtaler med EU til erstatning for EØS, ønsker å skyve Norge ut i en mørk og usikker fremtid eller si «farvel Europa». Norge hadde før EØS en handelsavtale med EU som sikret tollfri adgang til EU-markedet for alle industrivarer. Internasjonal vare- og tjenestehandel med tiden blitt svært liberalisert, blant annet gjennom regelverket i Verdens handelsorganisasjon. I tillegg etablerer EU handelsavtaler med land over hele verden. De aller fleste av EUs ca. 200 handelsavtaler er bilaterale handelsavtaler med et klart definert innhold, som må forhandles og reforhandles politisk mellom partene. EU forhandler for tiden slike avtaler med India, Egypt og Canada, som alle er mindre viktige handelspartnere for Unionen enn Norge er.
Fagbevegelsens tradisjon er å stille tydelige krav og kreve likeverdighet i samarbeidet. Bør ikke dette også gjelde i vårt forhold til EU?
