Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

På lørdag markerte vi verdens arbeidsmiljødag. Dette gjorde vi for å minne hverandre på at det er viktig å forebygge arbeidsulykker og arbeidsrelatert sykdom.

Her på berget er det stor enighet om at Norge er verdensledende i HMS-arbeid, altså helse-, miljø og sikkerhet.

De fleste av oss som har jobbet med dette feltet en stund, vært på diverse seminarer, kurs og konferanser får igjen og igjen høre at grunnen til den norske suksessen er trepartssamarbeidet – at regjeringen, arbeidstakerne og arbeidsgiverne ikke bare snakker sammen, men at de også snakker godt sammen. So far, so good.

Vi, altså arbeidstakerne og arbeidsgiverne, er «i samme båt» sier mange, noe som betyr at vi jobber for samme mål. Målet er et godt arbeidsmiljø, noe som gjør arbeidstakerne gladere og friskere – og også arbeidsgiverne gladere. For friske medarbeidere, øker fortjenesten. Det hele framstilles som en vinn-vinn-situasjon.

Samtidig veit vi at arbeidsmiljøet oppleves svært ulikt, både her og der, avhengig av om du er arbeidstaker eller arbeidsgiver. For noen av oss sier dette seg sjøl, og vi er langt unna Nobels fredspris for denne oppdagelsen. Større grad av frihet, større muligheter til å bestemme over egen arbeidssituasjon, er bare ett av stikkordene her.

15. april var det 100 år siden Titanic sank. Også her var alle i samme båt. Eller var de ikke? Etter en nærmere gjennomgang av hvem fra passasjerlista som overlevde, kan vi konstatere at det var en viss forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker – her også.

Karl Marx var svært opptatt av at det går et fundamentalt skille mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – ja, hele marxismen bygger på dette skillet. De to samfunnsklassene har rett og slett ulike interesser. Marx utviklet likevel ikke noen eksplisitt teori om arbeidsmiljøet utover at han aldri var i tvil om hvilken samfunnsklasse som først fikk gå i livbåtene og redde seg og sitt når skipet eller arbeidsplassen var i ferd med å synke.

Det gjøres mye bra HMS-arbeid på norske arbeidsplasser. Arbeidsmiljøloven er et rammeverk som dersom den blir fulgt og noenlunde likt forstått av arbeidstakere og arbeidsgivere, gir muligheter for et arbeidsliv som i et globalt perspektiv holder høyt nivå. Det har arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene (fagbevegelsen) og myndighetene all ære av.

Jeg blir imidlertid litt urolig når jeg ikke bare hører NHO-direktører argumentere med at HMS-arbeid er lønnsomt, men også folk fra fagbevegelsen. Denne retorikken skal være en måte «å selge inn» HMS-arbeidet i et språk som arbeidsgiverne forstår – innforstått at det er bare penger som betyr noe for dem. Hadde jeg talt arbeidsgivernes sak, ville jeg blitt fornærmet på deres vegne av denne retorikken.

En retorikk hvor arbeidstakerne beveger seg inn på arbeidsgivernes banehalvdel, den samme retorikken som ofte ligger bak vi-er-i-samme-båt-tenkningen, burde være helt unødvendig for alle med et humanistisk grunnsyn.

Jeg kjenner ingen arbeidstakere som drar noen fordeler av påstanden om at HMS-arbeid er lønnsomt. Samtidig er ikke påstanden helt usann.

Men hvorfor i all verden skal alt underlegges økonomiske midler og mål? Å drive skadeforebyggende arbeid sånn at færrest mulig arbeidstakere i Cape Town, i Kirkenes, i Los Angeles eller i Sydney dør – det handler ikke dypest sett om å spare penger. Det handler om menneskeverd.

Å få lov å jobbe i et godt arbeidsmiljø må gjelde for alle. Og det er ikke et økonomisk spørsmål, det er et verdispørsmål og et spørsmål om et menneskesyn.

Dette burde være noe å tenke over for alle arbeidstakere dagen før første mai.