Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

De ferske tallene fra Nav viser at en av ti av oss er uføre. Egentlig burde vi være tilfredse med at sikkerhetsnettet fanger opp mennesker som sliter. Velferdsstaten fungerer. Det er ingen mennesker som drømmer om et liv som ufør. De som etter en lang prosess mottar sin trygd vet at det vil sette store begrensninger på mulighetene resten av livet vil gi. Like fullt er det langt bedre enn alternativet.

Det kan være greit å ha med seg det bakteppet når man går inn i den vanskelige debatten rundt uføretrygd. Årsakene til uføretrygding er mangfoldige og sammensatte. Fra slitne kropper til psykiske lidelser, utviklingshemninger og rusproblemer. Og kombinasjoner. Ufør er en betegnelse du får når du ikke tilfredsstiller kravet fra samfunnet til å kunne jobbe i det ordinære lønnsbetalte arbeidslivet. Det betyr ikke at du er en verdiløs samfunnsborger. Tvert i mot kjenner jeg mange uføre mennesker som hver eneste dag gjør større samfunnsnytte, enn det jeg får godt betalt for å bidra med foran pc-skjermen. Hvorfor har vi ikke et samfunn som verdsetter slike aktiviteter høyere?

Det er tragisk at vi i dag har nesten 10 000 uføre under 29 år. Men igjen, tragedien er ikke at de mottar penger fra Nav. Tragedien er at vi har konstruert samfunnet slik at de ikke får brukt sine evner til glede for seg selv og andre. Setter vi inn nok ressurser fra tidlige barneår av vil mange av disse unge menneskene få den hjelpen de trenger for å unngå et liv som ufør. Men noen vil alltid ha behov for noen annet enn det A4-tilbudet vi andre syns er greit. De passer ikke inn i den stadig mer rigide firkantede klossen som er arbeidslivet.

Vi skal prøve, men det er naivt å tro at vi kan endre arbeidslivet slik at det inkluderer alle. Derfor må vi skape tilbud utenfor den stengte kontordøren eller bedriftsporten. Og samtidig må vi endre holdningene våre til hva som er verdiskapning og samfunnsnyttige aktiviteter. Den prosessen kan begynne med å snakke om samfunnslønn og ikke uføretrygd.