Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Civita, den liberalistiske tankesmia på den politiske høyresida, har gjort sine undersøkelser og funnet ut at Arbeiderpartiet spesielt, og den rødgrønne regjeringen generelt, gir LO for stor makt i arbeidslivspolitikken.

Aftenposten, den tidligere konservative og høyredominerte dags- og kveldsavisen, som snart verken er det ene eller andre lenger, har fulgt opp dette velkjente temaet i flere artikler, blant annet en artikkel med tittelen «’LO-diktaturet’ opp i Stortinget». Altså sterk retorikk.

7. juni skal regjeringens arbeidslivsmelding behandles i Stortinget. Opposisjonen arbeider visst nok med merknader som problematiserer forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO. Det er helt legitimt.

Men hva dreier dette seg om? Jo, mye tyder på at vi ser den tradisjonelle furtingen fra den politiske høyresida over at den rødgrønne regjeringen tar mer hensyn til hva LO mener enn YS, Unio, Akademikerne og alle de andre hovedsammenslutningene for de ulike arbeidstakerorganisasjonene.

Heller ikke NHO er fornøyde. NHO-sjef John G. Bernander forteller til Aftenposten at mange av NHOs forslag og innspill legges i en regjeringsskuff og blir der. Han mener den rødgrønne regjeringen har et større øre for LO enn for NHO. Bernander er i nærheten av poenget, men det er ikke størrelsen på ørene det kommer an på.

Torbjørn Røe Isaksen, Høyres arbeidslivspolitiske talsmann, er i stand til å se at det foreligger et historisk samarbeid mellom Arbeiderpartiet og LO, og mener til og med at dette er legitimt. Imidlertid skal han ha hørt at det ikke er et balansert samarbeid – hva han nå mener med det? Uansett: Dette liker han ikke.

Administrerende direktør Vibeke Madsen er enda «snillere» og sier til Aftenposten at «vi ikke må glemme at LO er dyktige, det gir dem også innflytelse».

Men dette dreier seg faktisk ikke primært om dyktighet – det dreier seg om politikk. Da handler det om at den rødgrønne regjeringen antageligvis lytter like mye på alle (det bør den i hvert fall), men at den sjølsagt iverksetter mer av det de organisasjonene som mener det samme som dem faktisk foreslår. Hva i all verden er så galt med det?

Om det blir regjeringsskifte neste høst, sånn mange meningsmålinger nå bærer bud om, så trenger du ikke ha en mastergrad i statsvitenskap for å skjønne at den borgerlige regjeringen bør lytte like mye til alle, men likevel vil gjøre mer av det NHO vil enn det LO vil. Hva i all verden er så galt med det?

Hvis politikk skal ha noen mening, må alle politikere lytte til så mange som mulig, og så ta de beslutningene de mener er de riktigste og de beste. Ingen verken kan eller bør bli furtne av den grunn.

Ingen kan klandre verken Arbeiderpartiet eller LO for at de i all hovedsak er enige i mangt og mye.

Arbeiderpartiet, som er det største og sterkeste partiet i den rødgrønne regjeringen, er imidlertid uenig med LO i spørsmålet om å implementere EUs vikarbyrådirektiv. Ap hører hva LO sier, men vil likevel gjøre hva partiet sjøl vil. Sånn må det være.

For det er ikke sånn at LO blir hørt bare når de får det som de sjøl vil. Vi er langt fra et «LO-diktatur» i Norge.

Hvis YS, Unio, Akademikerne eller andre skal få gjennomslag hos de rødgrønne politikerne foreslår jeg at de enten kommer med innspill som er forenlig med rødgrønn arbeidslivspolitikk eller at de søker hjelp hos ett av de altfor mange kommunikasjonsbyråene.