Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Den pågående konflikten i stat og kommune er ingen åpenbar protest mot høye lederlønninger. Men, som LO-leder Roar Flåthen har påpekt overfor NRK, så skaper det sterke reaksjoner blant de streikende at toppsjefene i de største statlige selskapene økte lønna med i gjennomsnitt over 17 prosent i fjor. De fleste av oss aksepterer at toppledere tjener mer enn andre. Like enkelt er det ikke å akseptere at de år etter år skal få enda mer av kaka enn folk flest.

På NHOs årskonferanse tidlig i januar benyttet statsminister Jens Stoltenberg anledningen til å rette en stram pekefinger mot lønnsutviklingene blant norske toppledere. Han oppfordret lederne til moderasjon og understrekte at økte lederlønninger kan sende et feil signal til arbeidstakerne som lenge har blitt fortalt at krisen i Europa gjør at de ikke kan forvente seg lønnshopp i år.

Det var i januar. I mai bruker statsministeren den eneste styringsmuligheten han har i et lønnsoppgjør og utløser en storkonflikt i offentlig sektor. Lederlønningene får leve sitt eget liv, de betyr lite i den store nasjonale økonomiske sammenhengen. Det er hva arbeidsfolk tjener som påvirker renter og konkurranseevne.

Rettferdig er det naturligvis ikke. Men det er den kyniske virkeligheten. Vanlige folk nektes noen få ekstra tusenlapper i året, mens lederne kan kose seg med titalls millioner kroner i årsinntekt. Statistikkene lyver ikke. Som FriFagbevegelse.no fortalte i april så hadde en renholder i 2011 en lønnsvekst på 2,2 prosent, mens ledere i kommunesektoren økte lønna i snitt med 5,2 prosent. Forskjellene øker jevnt og trutt, også i Norge.

Fremdeles er det relativt små lønnsforskjeller i Norge sammenlignet med andre land. Og vanlige ledere tjener mellom 450 000 og 700 000 kroner. Like fullt er det i ferd med å skje noe som på sikt kan utløse langt sterkere reaksjoner enn streik. Vi har umerkelig fått et økonomisk toppsjikt i Norge som tjener så mye penger at de lever i en annen del av samfunnet enn oss andre. Så lenge de er få, kan vi leve med det. Men en større utfordring er det at de fleste av oss kjenner andre helt ”vanlige” mennesker som har en veldig god økonomi. De kan ha jobber hvor lønn, bonuser og andre ordninger ikke påvirkes av frontfagmodellens rammer. Andre har arvet en bolig eller kan høste av finansinntekter. Eller de jobber i bransjer som olje og finans hvor lønnsnivået er betydelig høyere enn hva den så mye omtalte industriarbeideren tjener.

Og alt dette er bakteppet for de pågående streikene. Bevisst eller ubevisst oppleves det som dypt urettferdig å bli nektet en normal lønnsutvikling når så mange andre slipper fri. Det er ikke kronebeløpet eller prosenten i seg selv som provoserer, men forskjellsbehandlingen. Slike reaksjoner bør en statsminister fra Arbeiderpartiet intuitivt forstå og ta hensyn til.