Jens Hoel

For få dager siden åpna Stordalen, Reitan og Hoff et digert hus med gulltak. Kronikk- og debattsida i byens avis er full av innlegg om hvor stygt det er, at utsikta til fjorden blir ødelagt og spørsmål om hvor lenge de rikeste skal diktere utbygginga av byen utfra sine profitthensyn.

I sentrum står butikklokale etter butikklokale tomt. Åpnes et av dem, er det en kles-, frisør- eller annen kjede som står bak. Bybildet blir som et kjøpesenter. Men folkens, vi har mangfold i bydelene. Det kan jeg bevise, for det har vi kartlagt.

Med penn og papir har vi notert alt som fins på Bakklandet, La’mon og i Ila. Vi har funnet sjømannsforening og ornitologisk forening, motorsykkelklubb og seilklubb, skomaker og tatoosjappe, gratisbutikk og bokkafe, systue og frimerkebutikk, punkwear og sykepleieartikler, restauranter, gallerier og småindustri. Kort sagt: alt det som naboen savner i sentrum og på kjøpesenteret.

Vi fant stedene der fuglen synger og reven tråkker. Den datakyndige av oss laga et alternativt bykart, med vekt på bydelene og uten annonser for en eneste kjede. Men med gang- og sykkelstier, parker og kjente og ukjente museer. Et kart for turister, og for den som vil bli kjent i egen by. Turistsjefen syntes det var glimrende, men han er betalt av handelsstanden, så den kontakten ble brutt.

Terrenget er der, kartet skal utvides med Rosenborg og Småbergan, Sanden, Kalvskinnet og Øya. Men utgivelsestida konkurrerer med så mye annet som skjer og skal skje i egen bydel. Vi har Ila Vel med arrangementer året rundt:

1. maifrokosten gikk som planlagt, 160 hørte årets tale, ble mette og sang klassikere. Iladagan planlegges, ti dager i juni med bortimot 60 ulike arrangementer. Senere kommer lokale konserter, St. Hansbål, quizkvelder, utflukter.

Og Ila Brannstasjon har utvida åpningstiden til seks kvelder i uka, med musikk, sirkus, Ilahistoriekvelder og andre opptredener, hver kveld. Norges, eller var det Nordens, mest travle scene.

Sånt skaper liv i bydelen. Men for all del; vi bor ikke i Kardemomme by, vi heller. Her har vi misunnelse, baksnakk og fiendskap. Alkohol og stoff. Tyveri og innbrudd. Noen slåsskamper, mistenkeliggjøring av en og annen innvandrer og alt som hører en bydel til. Kan hende har vi en tante Sofie òg. Det er bare det at all aktiviteten og kontakten gjør at ingen blir oversett, i hvert fall ikke hele tiden. Er det en som står opp til knærne med problemer, så stilles det opp. Er det en som ber om hjelp, så er hjelpa der. Er det en som ikke ber om hjelp, så er hjelpa der lell!

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9/2012)