Berettiget uro
Svenske LO-jurister avviser EU-kommisjonens anbefaling om at Sverige bør senke lønningene og reformere arbeidsretten. Deres uro er berettiget.
nina.sandaas@lomedia.no
I forrige uke presenterte EU-kommisjonen sine såkalte landspesifikke anbefalinger. De er en del av det europeiske planleggingssemesteret som skal gi økt overstatlig styring av EU-landenes økonomi og unngå flere kriser som den i Hellas. Euroland som ikke følger rådene risikerer bot.
Da systemet ble innført i fjor fikk sju medlemsland skarp kritikk for sine lønnsnivåer og lønnsdannelse. Årets tilrådinger fra kommisjonen ligner de gamle. Sverige blir oppfordret til å slakke på stillingsvernet og redusere startlønningene, særlig for LOs medlemsgrupper. Kommisjonen grunngir dette med at svake gruppers og unges deltakelse i arbeidsmarkedet bør bedres.
Sverige er ikke alene om å få på pukkelen. Kommisjonen mener reformene av arbeidsmiljølovene går for langsomt i flere andre land. Den ønsker raskere begrensninger av tariffavtalenes normering. Anbefalingen er at lønnsdannelsen reformeres og lønningene reduseres i åtte EU-land (Belgia, Finland, Frankrike, Italia, Kypros, Luxembourg, Malta og Slovenia).
I et åpent brev til den svenske regjeringen tar to jurister i LO til orde for at EU-kommisjonens anbefalinger avvises med stor styrke. De mener at kommisjonen blander seg inn i den svenske modellen med frie forhandlinger mellom partene. Sveriges regjering bør ikke akseptere kommisjonens tilrådinger uimotsagt, fordi disse på sikt kan undergrave den svenske kollektivavtalemodellen.
Alle anbefalinger som direkte eller indirekte krenker grunnleggende faglige rettigheter er uakseptable, skriver de. EUs smaksdommere, inkludert Ministerrådet, skal ikke agere smaksdommere i lønnspolitikken. Lønnsdannelsen er og må forbli et nasjonalt anliggende. I Sverige, andre nordiske land og noen få andre er dette en sak mellom partene.
I finans- og gjeldskrisens kjølvann synes alle midler tillatt, også slike som er i strid med ILOs kjernekonvensjoner. I EU-systemet virker det som etablerte kompetanseområder mellom EU-organer, regjeringene og partene i arbeidsmarkedet er oppløst.
Faglige rettigheter settes under stadig sterkere press i Europa - og her hjemme. Å verne partenes autonomi er i sin ytterste konsekvens et spørsmål om demokrati. Fagforeningens forhandlingsrett er en del av retten til å organisere seg i hva det måtte være. Akkurat det er en hjørnestein i et demokrati. Kommisjonens politikk truer med å undergrave den hjørnesteinen og en slik utvikling er dypt urovekkende.
